KAMPEN MOT

TERROR: I Dagbladet 22. november skrev NUPI-forsker Henrik Thune en tankevekkende artikkel om hva kampen mot terror - ikke selve terroren - gjør med våre samfunn. Få kjenner terrorens omfang bedre enn Irak-eksperten Thune, og vi må ta hans uro på alvor.

Imidlertid går han for langt når han sier at antiterrorkrigen er blitt «vår egentlige fiende». Virkeligheten er at vi ikke har valgt denne kampen. Den ble påført oss 11. september, og truer oss på vårt eget kontinent. Det var bare flaks at ingen nordmenn omkom i London 7. juli. Det blir dessuten galt å hevde at kampen mot terror nødvendigvis må stride mot menneskerettighetene. Det er nettopp en menneskerettighet - retten til liv - som driver oss. Det var dette som drev folk ut på gatene i Jordans hovedstad Amman etter terrorangrepene der nylig.

NOE AV DET som uroer meg mest med Thunes artikkel er hans (og Washington Posts) oppfatning at vi nå trykker autoritære regimer til vårt bryst, og at frihet og demokrati er kun snakk uten handling. Hvis det er riktig, er jeg enig i at vi har et stort problem. Men er det riktig? Jeg mener at demonstrantene i bl.a. Georgia og Ukraina fikk klar internasjonal støtte. Men jeg innrømmer at støtten bør bli langt sterkere, særlig etter at demokratibevegelser får regjeringsansvar og skal oppfylle befolkningens forventninger.

OG HVA MED med Midtøsten, der terroren nå har spredt seg fra Irak til Jordan? For å sitere en annen amerikansk avis, New York Times: kanskje man skulle ta fra de militære budsjetter mot terror, og investere dem i titusenvis av utdanningsstipender for studenter fra Midtøsten i vestlige land. Makt alene vil aldri fjerne terrortrusselen. Der er jeg helt enig med Thune: ideer må bli en like viktig del av kampen, fordi ideer er en stor del av årsaken til terroren. Vi kan ikke bare kjempe mot noe, men for noe.

I mellomtiden trenger vi voktere som kan si ifra dersom kampen mot terror føres på feil premisser. Den rollen håper jeg Henrik Thune og andre vil fortsette å spille.