I en gjennomgang av fiskerikonfliktene rundt svalbardsonen, skriver Geir Hønneland at Norge er blitt dristigere i sin myndighetsutøvelse. Han viser til at to viktige barrierer er blitt.


OPPMERKSOMHETEN rundt norsk myndighetsutøvelse i fiskevernsonen rundt Svalbard har nådd nye høyder denne høsten. Hovedbildet som presenteres, er at Norge kjemper mot rovfiske og miljøkriminalitet i området mens resten av verden er mot oss. Svalbardsonen er imidlertid ikke ny, og Russland og Spania har siden opprettelsen i 1977 vært de viktigste fiskerinasjonene i området. Hva er det som har skjedd?

Utgangspunktet er at Norge og Russland i henhold til havretten har ansvar for forvaltning av fiskebestandene i Barentshavet. Noen av bestandene er fellesansvar for de to kyststatene, som f.eks. de kommersielt viktige fiskeslagene torsk og hyse. Andre, som den truede blåkveita, er definert som eksklusivt norske bestander. Dette forvaltningsansvaret er det ingen som bestrider.

De fleste fiskebestandene i Barentshavet har et utbredelsesområde som strekker seg utover den økonomiske sonen på 200 nautiske mil. For å sikre dem et visst vern også i områdene nord for norsk økonomisk sone ble det i 1977 opprettet en såkalt fiskevernsone rundt Svalbard. Den økonomiske sonen rundt fastlandet var blitt etablert året før, og det var klart at Norge ikke hadde internasjonal støtte for en økonomisk sone også rundt Svalbard.


DE FØRSTE par tiårene fiskevernsonen eksisterte, var stikkordet for norsk forvaltning her «lempelig håndhevelse». Dette innebar at den norske Kystvakten inspiserte fiskefartøy her på samme måte, og i omtrent samme omfang, som i den økonomiske sonen. Forskjellen var at overtredelser i svalbardsonen ikke ble påtalt. For mindre alvorlige overtredelser fikk det ansvarlige fiskefartøy riktignok en muntlig eller skriftlig advarsel, men den groveste reaksjonsformen - anmeldelse (som i den økonomiske sonen ble brukt overfor norske fartøy) eller oppbringelse (som ble brukt overfor utlendinger) - kom ikke til anvendelse. Et annet stikkord var «likebehandling»: Når man først valgte å ikke bringe opp utlendinger, skulle heller ikke norske lovbrytere underkastes den strengeste reaksjonsformen.

Dette betyr ikke at Kystvaktens inspeksjonsaktivitet ikke hadde betydning for fiskeflåtens atferd i Svalbardsonen. Påvirkningen fant imidlertid sted i det stille, i form av kommunikasjon og overtalelse over tid. En hovedutfordring i nettopp dette havområdet var (og er) innblanding av småfisk, særlig i fisket med finmasket trål etter reke eller lodde. En vesentlig del av Kystvaktens arbeid med fiskeflåten i svalbardsonen har gått med til å avdekke innblanding av småfisk og overtale fartøyene til å skifte fiskefelt når slik innblanding blir påvist.


DENNE FRAMGANGSMÅTEN har vært særlig viktig overfor den russiske fiskeflåten i svalbardsonen. I motsetning til Norge, som gir størsteparten av torskekvoten sin til kystflåten, tar Russland hele sin andel av barentshavskvoten med havgående trålere. I praksis vil derfor russerne til enhver tid utgjøre det største antall fiskefartøy i Barentshavet. Dessuten har de tradisjonelt hatt en tendens til å «operere i flokk». Et ikke uvanlig scenario for Kystvakten i svalbardsonen har således vært at man støter på et hundretalls russiske trålere som innenfor et relativt begrenset område gjennomgående driver fiske med for stor innblanding av småfisk, noe som åpenbart har svært uheldige konsekvenser for bestanden.

Siden man var avskåret fra tvangstiltak - riktignok som følge av en selvpålagt restriksjon - var eneste muligheten for å få stoppet fisket å få fiskeskipperne til frivillig å gå med på det. Kystvakten gikk vanligvis grundig til verks - utstyrt med russiske tolker for å lette kommunikasjonen - og kunne ha flere inspeksjonsteam gående fra fiskefartøy til fiskefartøy i dagevis.

Over russisk te og borsjtsj, og av og til et parti sjakk, kunne inspektør og kaptein sitte i timevis og diskutere argumenter for og imot å justere fiskefelt og fangstdybde. Kystvakten dro nytte av opparbeidede sosiale relasjoner og den inngrodde respekt sjøfolk har for andre sjøfolk. At Kystvakten også var redningstjeneste til havs - og i mange tilfeller også tjenesteyter overfor fiskeflåten - skadet heller ikke. Jeg skal ikke påstå at kystvaktinspektøren alltid vant fram med sin argumentasjon, men det var hovedregelen at fiskerne etter noen timers besøk etterkom Kystvaktens anmodning.


SITUASJONEN endret seg dramatisk da islandske fartøy i 1993- 94 startet fiske først i Smutthullet og deretter i svalbardsonen. Situasjonen var grunnleggende ny fordi Island ikke hadde kvote i Barentshavet overhodet. Fra norsk side var oppbringelse uunngåelig. Nærmere to tiårs praksis med lempelig håndhevelse i Svalbardsonen var brutt. Samtidig hadde den geopolitiske situasjonen i nord endret seg radikalt. Den kalde krigen var avløst av barentssamarbeid og russisk forfall.

Sommeren 1998 valgte norske myndigheter for første gang å gå til oppbringelse av et russisk fartøy ved Svalbard; diplomatisk kontakt mellom de to landene forhindret imidlertid arrestasjonen fra å bli gjennomført. Våren 2001 ble for første gang et russisk fartøy brakt til norsk havn fra havområdene rundt Svalbard, og Russland anklaget Norge for å ha brutt en 20 år gammel gentlemens agreement. Det var også en utbredt russisk oppfatning at Norge våget å gå til et slikt skritt først når Russland lå politisk og økonomisk nede.


FRA NORSK SIDE avviste man kontant at noen praksis var brutt: Dette var alvorlig miljøkriminalitet og måtte selvsagt påtales! Det bør ikke være noen hemmelighet at det også under den kalde krigen hendte at kystvaktinspektører i svalbardsonen kom over hendelser som i norsk økonomisk sone ville ført til oppbringelse, som sagt uten at det den gang var aktuelt å vurdere oppbringelse. Russerne har rett i at Norge har blitt dristigere i sin myndighetsutøvelse. Om dette skyldes redusert frykt for russisk overmakt eller økt fokus på bærekraftig fiskeriforvaltning, er en annen sak.

På et vis ble en barriere brutt da den første arrestasjonen, av et islandsk fartøy, ble foretatt i 1994. Situasjonen var imidlertid spesiell i og med at det dreide seg om et fartøy fra en stat som overhodet ikke hadde kvote i Barentshavet. På samme måte ble en barriere brutt i forhold til vår forvaltningspartner Russland da vi i 2001 for første gang påtalte «miljøkriminalitet» fra den kanten. Overtredelsene til de to spanske trålerne som har blitt avdekket den siste uka, var av så grovt kaliber - direktefiske på en forbudt art - at det ikke var noe alternativ til oppbringelse når først praksisen med lempelig håndhevelse var brutt. Det er ingen vei tilbake nå. Men noe har antakelig gått tapt.

 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Pondus av Frode Øverli

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Øverli. distr. strandoverli@yahoo.com