MINORITETER I

MEDIA: Ragnar Kværness' svar på mitt innlegg «Imamens råd» om Imam Ikram Jalanis som mener det er greit

at menn slår kona si får meg til å lure om kanskje de innfødte også trenger et norskkurs, lik dem som er forbeholdt nyankomne innvandrere. Det er tragisk at Kværness tror at jeg prøver å gjøre imamen «mindre grotesk» ved å trekke fram den norske domstolens avgjørelse om å frikjenne en nordmann som hadde sparket og slått sin utro kone. Artikkelen sier ikke at det ene er bedre eller verre enn det andre, men den understreker måten samfunnet reagerer på når det er en innvandrer eller muslim med i bildet.

I følge Politiet og justisdepartementet (NOU 2002) skal «lekdommere føre den folkelige rettsfølelse og den sunne fornuft inn i domstolene. Samlet representerer (...) alminnelige rettsbevissthet (...) lekdommer skal kunne sitte inne med kunnskaper om lokal tenkemåte, lokale livsvilkår etc.» Hvordan er en enkelt muslims uttalelser og hans menighet så mye mer av en trussel mot kvinner i det norske samfunnet enn disse lekdommerne fra Sogndal? Og hva sier denne saken om den norske «alminnelige rettsbevissthet»? Hvis disse spørsmålene får Kværness til å føle ubehag kan man spørre seg hvordan muslimer i Norge føler seg når majoritetssamfunnet lager grove generaliseringer om dem. Kan det være at de føler den samme ubehag som Kværness?

AP-POLITIKEREN overvurderer imamens innflytelse når han sier «ser ikke Qureshi på imam Jilani (...) like mye ansvarlig for det norske samfunnet som for eksempel hva herredsretten». Kan det hende at Kværness' umiddelbare reaksjon er et uttrykk for hans egne fordommer overfor muslimer som han ser som en enkelt monolittisk masse av mennesker som oppfører seg likt, tenker likt og tror på akkurat samme måte? Kværness og hans likesinnede burde grave litt dypere og gå på et realitetsorienteringskurs, fordi den makt som de tror muslimer i Norge har bare eksisterer i hans hodet.