-  MIDDELKLASSEPROBLEMATIKKEN er morsom, og det er en klasse som bare øker og øker i omfang. Det er morsomt, om ikke annet, å peke på mannen på bussen som en slags taper. Mannens virkelige problem er at han ikke har problemer. Han er mannen som ikke har noen identitet siden han er midtstrøms, sier Matias Faldbakken.

Linjene til Faldbakkens bidrag på Populisme-utstillingen som fant sted tidligere i år er tydelige. Der utforsket kunstnerne forholdet mellom samtidskunsten og aktuelle populistiske trender innen kultur og politikk. Faldbakkens bidrag var blant annet plakater av Zombier, som han plasserte i bybildet.

-  Zombien er et klassisk redskap for middelklassekritikk, og konsumkritikk. Den hvite heteroseksuelle mannen har ingen subgruppe å relatere til, og det gjør ham full av selvforakt. Man kan trekke det så langt til å påstå at det er en fordel å være undertrykt, da har man i i hvert fall noe å knytte raseriet til. Det er en påstand som snur ting på hodet. En morsom påstand.

-  Du er jo del av den hvite middelklassen selv, er du også full av selvforakt?-  Vel, jeg har hvertfall sjansen til å tematisere problemet, sier Matias Faldbakken.

UTFORSKING AV GRENSER og trender innenfor kultur og politikk er synonymt med Faldbakkens kunstprosjekt. Et prosjekt som fikk sitt gjennombrudd i 2001, den gang Faldbakken var bokhøstens store mysterium. Med sin debutroman «the Coca Hola Company», skrevet under pseudonymet Abo Rasul, vakte Faldbakken stor oppsikt, provoserte Sørlandet, og fikk generelt gode anmeldelser. Romanen var første del i en ennå ikke fullført trilogi om misantropien, og Faldbakkens første ledd i hans utforskning av kulturelle grenser. En helhet som består av romaner, kunstinstallasjoner, avisartikler, og essay.

-  Boka er bare et medium av flere. Jeg ser ikke på meg selv som en ren forfatter, men bruker litteraturen som et redskap i mitt kunstneriske prosjekt.

-  Som handler om hva?-  Mye handler om tematisering av provokasjon. Som kunstner er jeg egentlig vant til å produsere innenfor et kulturfelt der premissene er lagt. Da blir mitt spill med konvensjoner, og min sjonglering med symboler egentlig ufarlig, siden det skjer innenfor et begrenset kulturelt felt hvor mottakeren forstår at det jeg driver med egentlig handler om kritikk. Men så går mye av handlingen og mitt kunstprosjekt ut på å finne veier å overskride det kulturelle feltet. Å nå ut til en bredere del av befolkningen. Jeg snakker mye om provokasjonen som en død kunstnerisk taktikk. Men legger samtidig opp temaer som er videre enn det kulturelle tema, som kan klare å provosere hvis det treffer spikeren på hodet, men som ikke funger som provokasjon innenfor det kulturelle feltet.

-  Å provosere gjennom etablerte kunstkanaler er en umulighet?

-  PROVOKASJON innenfor kultur generelt mener jeg er rimelig dødt. Jeg har prøvd. Det er dødt, og så er det ganske virkningsløst fordi man er vant til en strategi som provokasjon innenfor kulturfeltet. Det er ingen virksom strategi lenger. Derfor beveger jeg meg på utsiden, og prøver nye ting, sier han.

«The Cocka Hola Company» (2001) og «Macht und Rebel»(2002) er viktige trinn på stigen i Faldbakkens misantropiske trilogi, og utforskning av kulturelle grenser.

-  Ideen med å bevege seg på utsiden av kulturgrensene, at normgrensene flyttes, er ting jeg tematiserer i bøkene. I «Cocka Hola», tematiserer jeg at pornoen har blitt husren. I «Macht und Rebel» tematiserer jeg faktumet at ganske ekstrem høyrevridd politikk stikker av med 20 prosent av stemmene her til lands, og ideen om at det unge og jomfruelige er dagens kulturelle utopi. Jeg tematiserer det gjennom ekstremer, samtidig legger jeg også opp til å foreslå at ekstremene og provokasjonene har blitt en målestokk eller en utopi for «konsumisme». At kapitalen har evne til å sluke til seg alt som kan generere mer kapital.

-  Du problematiserer vel også misantropien og anarkismen som sådan?-  Jo da, i «Snuff Stories» gjør jeg det gjennom en samtale med Seymore Snuff..

-  Som er en samtale med deg selv?-  Ja, delvis er det det. Alle intervjuene i boka har et dokumentarisk utgangspunkt, som jeg bygger ut selv. Store deler av det intervjuet er en monolog med, ja, meg selv. Uansett, det er vanskelig å være misantrop fordi ideen i seg selv gir humanismen for mye oppmerksomhet. En misantrop er nevrotisk opptatt om ideen om menneskeverd, noe som er selvmotsigende hvis du hater mennesker.

SEYMORE SNUFF ER HARDERE enn for eksempel misantropen Simpel i «Cocka Hola». Snuff vil avise alt. For ham blir problematisk i det hele tatt å tilhøre noen isme.

-  Da black metal-miljøet fikk mye oppmerksomhet på nittitallet ble noen av dem spurt om de var rasister. Jeg tror det var Varg Vikernes som svarte: «vi er ikke rasister, vi vil alle like vondt». Det syns jeg er jævlig morsomt, sier Faldbakken.

-  Også den nye venstresida gir du relativt hard medfart i mange av tekstene dine. Likevel får jeg inntrykk av at du selv hører til den blokken, definerer du deg selv som tilhenger av noe manifest?

-  Jeg har ingen politisk forankring, og er nok like interessert i høyrepopulisme som venstreradikalisme. Jeg leter etter styrker og svakheter i begge retninger. I tekstene legger jeg opp scenarioer der begge klapper sammen. Hvor det i stedet er det spektakulære og underholdningen som styrer skuta. Jeg tar ikke side, eller dømmer - en metode for å holde meg våken som kunstner, og ikke resignere til en ja og nei- retorikk.

-  Det er ikke feigt å ikke ta side?-  Nei. Stikk motsatt egentlig.

I «SNORT STORIES» DISKUTERER Faldbakken gjennom elleve essay forskjellig tematikk som opptar ham, og tekstene kan på mange måter tolkes som en oppsummering av hva kunstneren har formidlet gjennom forskjellige kanaler de seinere åra. Faldbakken fører dialoger med reelle personer, blant annet Tony og Ridley Scott, Emory Douglas, og den voldsdømte Hans Erik Johansen. Han anmelder tre ukjente bøker av Jan Kjærstad, og diskuterer anarkisme med Seymore Snuff.

Som leser er man usikker på hva som er reelt og hva som er fiksjon, og faktumet at Faldbakken har publisert essayene i diverse europeiske tidsskrifter og aviser, gjør det enda mer komplekst. Blant annet har Matias fått tilbakemeldinger på at han var mer enn heldig som fant de tre ukjente bøkene til Jan Kjærstad om Kvinnelig Resignasjon, tre bøker som var ren fiksjon, men som Faldbakken anmeldte i Klassekampen 3. august 2002.

-  At noen trodde de fantes syns jeg bare var gøy, men poenget er ikke å lure folk. Når du leser et essay i ei avis regner du med å få pålitelig informasjon, men en tekst er for meg bare en tekst.