Svake nummer to-romaner fra amerikanske generasjonsforfattere.

  • Hvem har skrevet årets beste bøker? Nominér dine favoritter!

    Sjampoplaneten

    • Forfatter: Douglas Coupland
    • Forlag: Damm
     BRAT PACK: Betegnelsen brat pack ble brukt på 1980-tallet om Bret Easton Ellis og James McInerney (bildet).

    BRAT PACK: Betegnelsen brat pack ble brukt på 1980-tallet om Bret Easton Ellis og James McInerney (bildet).
    Foto: Scanpix



    BOK: En gang på midten av åttitallet leste jeg boka «Bright Lights, Big City» av Jay McInerney. McInerney var på den tida medlem i et famøst trekløver fra New York kalt The Brat Pack. De to andre var Tama Janowitz og Bret Easton Ellis. Felles for gjengen var en dekadent livsstil, at de skrev om rikmannsdøtre og sønner i New York eller L.A. som sniffet kokain, shoppet og pulte hemningsløst. De var unge, pene og bifile, og mer enn villige til å bli frontet som de nye store litterære stjernene.

    Feberen rundt the Brat Pack døde ut på begynnelsen av nittitallet. Noen år seinere sto Bret Easton Ellis fram som den helstøpte og omstridte av dem, med utgivelsen av «American Psycho». McInerney ble mer kjent for å bli fotografert på vei ut av klubber, som vrakgods.


    I 1990 DEBUTERTE Douglas Coupland med romanen «Generation X», som raskt ble et globalt uttrykk. Et års tid seinere sto jeg på Tronsmo Bokhandel og leste om den nye generasjonen som ikke representerte noe annet enn seg selv. Jeg blåste av den ironiske og coole holdningen til Coupland. Femten år seinere innser jeg at jeg var fordomsfull og like gjerne kunne ha lest romanen. Det har gått så mange år siden Brat Pack og Generation X var siste nytt at det kan være på tide å spørre: Hva handlet Brat Pack og Generation X om, innenfor permene?

    Visst er alle forskjellige. Og visst finnes det likheter. De største likhetene finner en hos Ellis, McInerney og Janowitz, som skrev urban og snappy prosa med utstrakt dropping av merkevarer og kjendisnavn. De representerte et skille i amerikansk litteratur med å være termometre for åtti- og nittitallets ledefylte festeliv, men skapte ikke noe sammen som kunne gjøre dem til en litterær bevegelse.


    COUPLAND SKREV om unge amerikanere som brøt ut av A4-livet, i vakuumet etter den store babyboomen, rastløse sjeler som ikke fant noe fast å forholde seg til. X-erene var intelligente, men ville ikke binde seg til faste jobber eller familieliv. De dyrket i stedet teknologiske duppeditter, vennskap, reiser, var underbetalte og velformulerte. The Brat Pack fikk for noen år siden en bredside fra Tom Wolfe, som skrev at de var ute av stand til å skrive a social novel . Det gjorde Douglas Coupland på sitt vis, med «Generation X».

    I høst kom en roman av Jay McInerney og en av Douglas Coupland på norsk. De har det til felles at de var forfatternes «vanskelige andrebok». Det er ikke noe tvil om at «Typisk meg» og «Sjampoplaneten» sliter med svakheter som de deler med både Ellis og andre, unge samtidsforfattere. Men hvordan leses romanene i dag? Hva kjennetegner dem, som en del av en tidsånd? Og hvordan har de overlevd den rusa omfavnelsen av samtida?


    I MCINERNEYS ROMAN følger vi Alison, som lever på fars penger i New York. Hun vil bli skuespillerinne, men bruker mesteparten av tida på kokain, unge menn og selvopptatte venninner. McInerney kalte seinere fortellingen for «et riff», og innrømmet at han ikke eier det store grepet om handlingsforløp. Det har han rett i. Som i «Sjampoplaneten» har McInerney lagt opp til at romanen har en handling, men den er syltynn og egentlig en unnskyldning for å skrive om gruppeatferd i et habitat: Upper West Side. Det er ikke det genuine med personene som blir beskrevet, men det typiske. De vil smelte inn i et miljø, og kjemper for å tilfredsstille kravene til medlemskap. Personlige egenskaper eller ytringer blir styrt av det siste nye fra moteverdenen, kjendissfæren, New York som utstillingsvindu. Hos Coupland er det varene, forbruket og teknologi som er målet for hovedpersonens begjær; i den grad han har det.

    Det som teller, er å tilfredsstille andre, og samtidig bli dyrket. I «Typisk meg» er gruppa en løst sammensatt krets, hos Coupland handler det om å søke mening gjennom vareverdenen. Vi surfer på den etter hvert så mye omtalte overflaten. I og for seg er det ikke noe galt med det. «American Psycho» klarer å skape sine egne rom med å insistere på fravær av personlig historie og dybde. Det gjør ikke McInerney. Det er påtakelig hvor intetsigende teksten blir i lengden, uten en ellisk djevel i bånn.


    FORTELLEREN I «Sjampoplaneten», Tyler Johnson, har en hippiemor som surrer rundt i en vammel forbrukeridealisme, og bare bruker korrekte naturpreparater osv. Tyler er klar for å hive seg inn i næringsvirksomhet, men finner ikke noen retning på det, verken i yrkeslivet eller med kjærligheten. Han dyrker likevel den reinskårne kapitalismen. Det som faller utenfor en gjennomført forbrukerkultur, er forstyrrende og ulekkert - som for eksempel Europa.

    Både «Typisk meg» og «Sjampoplaneten» viser fram noe av det dårligste fra denne perioden. McInerney lar jeg-stemmen bruke en kjapp New York-slang, fylt av kyniske, spiddende fraser. Det var der Brat Pack fant tonen. Så å si alle bøkene - dette gjelder også Coupland - er skrevet i jeg-form, og i presens. Formålet virker klart: Man tar leseren nærmere nået og opplevelsen av å være til stede, og med det gis leseren anledning til en junkfoodaktig tekstfortæring. Virkningen av presensfortellinger er ofte illusorisk: man tror at teksten blir sterk og nærværende, men i stedet er den, viser det seg, plaprende og grunn. Det gjelder ikke minst for «Typisk meg».


    I «SJAMPOPLANETEN» plager Coupland oss med konstant å tvinge på oss det som den gang var det siste innen teknologi, merkevarer, selskaper, næringslivsguruer, alt som lukter av penger og konsum. En ting er at teksten blir maniert, og at framdriften uthales til det kjedsommelige. Like ille er det at den påtatt energiske Tyler Johnson lyder ekkel og forloren, som en høyrøstet elev på videregående som alltid ender opp bakerst i køen. Coupland feiler i forsøket på å mane fram og representere et postmoderne Amerika. I stedet blir han en upresis illustratør og viser at det ikke spiller noen rolle hvor mye hardwarekunnskap man sitter inne med, så lenge det ikke finnes noe språk å organisere den i.

    Men er det ikke noe av verdi i disse bøkene?

    Jo. McInerney viser hele veien at han kan skrive, selv om han bruker energien på feil historie. Alison har en stemme som minner om en kvinnelig Holden Caulfield i J.D. Salingers roman «Catcher in the Rye». Hun er kynisk, men har også en ansvarsfølelse og samvittighet som ser ut til å overleve likegyldigheten og det sosiale tempoet. Vi møter det på indirekte vis, som i «Catcher in the Rye», med måten hun forteller om andre og seg selv på. Om Couplands roman er det ikke mye å si. Han har skrevet mye bedre. Når han lar Tyler proklamere: «Jeg er global», med fullt alvor i en tekst som ellers prøver å være vittig og kunstferdig, ser man hvordan romanen er blitt hengende fast i nittitallsmyra.


    BRET EASTON ELLIS er fremdeles Brat Packs Sinatra, selv om han gikk seg vill med empati, sårhet og Stephen King-gotikk i «Lunar Park». Tama Janowitz, som debuterte med «Slaver av New York» kom i 1999 med romanen «A Certain Girl». Men det er visst også alt. Den som har gått lengst vekk fra utgangspunktet er Jay McInerney, som i en alder av førti innså at han ikke lenger burde skrive romaner om kokainrusede tyveåringer. Hans nyeste roman, «The Last Of The Savages», tar for seg et vennskap mellom to menn fra sekstitallet og fram til i dag, og kan godt kalles a social novel . Han er blitt historieforteller.

    Coupland bor i hjembyen Vancouver. I 2004 kom romanen «Eleanor Rigby», om en kvinnes ensomhet i en gudløs verden, oppvåkningen fra en materialismens zombietilstand, søkenen etter Gud. Som en anmelder skrev: «Eleanor Rigby is another, impassioned wake up call.»

  • Hvem har skrevet årets beste bøker?
  • Les Dagbladet.no/litteratur.
  •