OLJEPOLITIKK: Bolivia og Venezuela viser en virkelig vilje til omfordeling av ressursene, fra en rik elite til det store flertallet

Jeg befant meg i Caracas største konsertsal sammen med aktivister og fagorganiserte fra hele Latin-Amerika. Desember 2004. Hugo Chavez holdt en av sine karismatiske taler. Under opplesing av lista over prominente gjester stoppet han opp ved navnet Terje Nustad, leder for OFS (nå SAFE), en fagforening for norske oljearbeidere. «Norske oljearbeidere! Terje, where are you Terje. Stand up.» Klappslaven var lang. Det var ingen tvil om hva som lå i den: Respekt for den norske oljeerfaringen. I den radikale bevegelsen som nå griper tak i makten i Latin-Amerika har norsk oljepolitikk og Statoil stått som det ene vellykkede eksemplet på en nasjon hvor en har klart å sikre seg nasjonal styring og kontroll over oljevirksomheten og sørget for å kanalisere overskuddet til folk flest. På podiet sammen med Chavez satt også Evo Morales, lederen for det Bolivianske sosialistpartiet MAS. Han ble introdusert som Bolivias neste president. Nå er Morales valgt, med klart flertall.


DET HAR IKKE vært mye å lese om Bolivia i norske media. Dette til tross for at landet i de siste åra har opplevd tre folkelige oppstander, langt mer dramatiske og rotbrytende i sin karakter enn begivenhetene i Ukraina og Libanon, hvor CNN var på plass med sine lyskastere og dermed satt dagsorden. Typisk, når det nå først skrives noe, følges vinklingen i amerikanske media: «Koka-marerittet» (VG): En eksotisk antiamerikansk kokabonde er valgt til president. Det vesentlige spørsmålet i boliviansk politikk i dag er imidlertid ikke kokadyrking, men en svært så kjent norsk vinkling: Petroleum. Bolivia har gassreserver av en størrelse som gjør det mulig å ta tak det store fattigdomsgapet. Virksomheten er imidlertid i hovedsak eid og drevet av utenlandske oljeselskaper, selskaper som Total, BP og det tidligere statlige, nå privatiserte brasilianske Petrobras. Det meste av gassen eksporteres. Mye går til Brasil. I de siste åra har striden stått om et rørledningprosjekt over Andesfjellene til Chile, hvor gassen skal skipes til USAs vestkyst som LNG.

Bolivia er et av mange land hvor Verdensbanken og IMF på 1980- og 90-tallet utnyttet gjeldskrisen til å bane vei for multinasjonale selskaper. I 1999 ble store deler av vannforsyningene overtatt av multinasjonale selskaper. Et datterselskap av Betchel Cooperation utnyttet denne posisjonen til å tredoble prisene for mange av de aller fattigste. Det resulterte i et opprør. I dag er det gassen som står i sentrum for begivenhetene. Fattigfolk i Bolivia føler det samme som befolkningen i Nigerdeltaet i Nigeria. De ser verdiene tappes opp fra jorda og ut i verden, rett foran deres føtter. Selv mangler de strøm og varme. Evo Morales ledet i sommer en 200 kilometer lang marsj fra høyladet i Andes til hovedstaden Le Paz hvor kravet var 50 prosent royalty på all produksjon. Mange forventer at Morales som president vil nasjonalisere petroleumsvirksomheten. Blant hans støttespillere går diskusjonene om dette bør skje med eller uten kompensasjon.


STYRKEFORHOLDET mellom oljeproduserende land og multinasjonale oljeselskaper har gått i bølger. Norge fant sin olje og forhandlet fram viktige avtaler på et tidspunkt da produsentlandene sto sterkt. Oljereserver ble nasjonalisert, uten at nasjonene ble straffet for det. Når Norge på 1970-tallet kunne stille harde krav om økte andeler og nasjonal deltakelse, var det på ryggen av en bevegelse hvor de viktigste slagene var utkjempet langt borte. Fra 80-tallet var det IMF og Verdensbankens nyliberalistiske murbrekkerstrategi for multinasjonale selskaper som har rådet, spesielt i mellomstore produsentland i en svak forhandlingssituasjon. I Venezuela og Bolivia ser vi starten på et nytt vendepunkt. Politikken Chavez har ført så langt og Morales nå har annonsert, er riktignok ikke mer radikal enn politikken som ble ført i Norge da grunnlaget for den store oljeformuen ble lagt. Forskjellen er at de bryter med en trend. Det er tyngre. Det vil med stor sannsynlighet lede til konfrontasjoner med dagens dominerende økonomiske og politiske maktstrukturer. Presset på Venezuela er allerede stort. Det ville vært sterkere hvis ikke USAs militære kapasitet hadde vært bundet opp i Irak. Mens Venezuela tjener stort på høye oljepriser er Bolivia i en vanskeligere situasjon.


MEN i SJIKTET av politikere, intellektuelle og arbeidere som strever med å utforme en alternativ oljepolitikk finnes det mange som mener det er noe å lære av det norske oljeeksemplet. Midt oppe i dramatiske begivenheter, i oktober 2004, sendte Morales parti, MAS, en parlamentarikerdelegasjon til Norge. Innretningen var konkret: Hvordan skal vi forhandle med multinasjonale oljeselskaper og sikre at mesteparten av utbyttet blir igjen i landet? Verken norske politikere, utenriksdepartementet eller oljefolk viste noen interesse. Dette sto i sterk kontrast til oppmerksomheten som er rettet mot andre oljeproduserende land, som for eksempel Aserbajdsjan, hvor norske stortingskomiteer, UD-representasjoner, forskere og kulturdelegasjoner de siste ti åra har flydd inn og ut i en stri strøm. Mens Statoil har hatt Aserbajdsjan som et hovedsatsingsområde internasjonalt, har Bolivia så langt blitt vurdert som uinteressant.

Aserbajdsjan er en gjennomkorrupt, udemokratisk stat hvor oljeinvesteringer så langt har ført til økte sosiale forskjeller. Som følge av «Social responsibility»-bølgen er oljeselskapene her som mange andre steder i verden involvert i sosiale prosjekter som isolert sett kan være bra for den enkelte. På lasset til oljeindustrien finner man dessuten en rekke frivillige organisasjoner med gode hensikter. Men uten grunnleggende endringer i de sosiale og økonomiske strukturer som oljeindustrien bidrar til å opprettholde, monner alle gode prosjekter lite. Til forskjell fra Aserbajdsjan, Nigeria, Angola og mange andre land hvor norske oljeselskap er involvert, ser man i Bolivia og Venezuela en virkelig vilje til omfordeling av ressursene, fra en rik elite til det store flertallet.


JONAS GAHR STØRE og Erik Solheim. Reis til Bolivia! Der vil dere finne en administrasjon som vil ta imot dere med åpne armer. Her kan norsk oljekompetanse og den historiske norske oljeerfaringen virkelig gjøre en forskjell, forutsatt at støtten formildes på den rette måten, uten baktanker - selvkritisk - slik at bolivianerne kan utnytte den på egne premisser. Bondevik-regjeringen pleide gjerne å framheve opprettelsen av oljefondet som det mest vellykkede ved norsk oljepolitikk, altså at det viktige er å holde pengene unna folket. Det kan man kalle å sette historien på hodet. En fornærmelse mot land med enorm fattigdom. Det tok nesten 30 år fra Ekofisk-funnet til Norge var i stand til å sette oljepenger på bok. I lange perioder er det blitt brukt oljepenger på forskudd.

Bolivia trenger hjelp til å utvikle sin selvstendige petroleumsindustri, hjelp til hvordan man skal forholde seg til den delen av utenlandsk oljeindustri man tross alt er tvunget til å kjøpe tjenester fra. Det finnes relevant norsk kompetanse til alt fra vurdering av miljøkonsekvenser til operasjon av tekniske installasjoner. Dette trenger nødvendigvis ikke foregå som ren utviklingshjelp. En forutsetning for at fattige Bolivia skal betale for norske tjenester må være at det gjøres tindrende klart at den underliggende målsettingen ikke er at norske selskaper skal etablere seg i en posisjon hvor de stikker av med deler av Bolivias oljeformue (lukrative konsesjoner til Statoil). Venezuelas og Bolivias oljepolitikk blir et internasjonalt stridstema. Her får vi muligheten til å være noe mer enn fredsmeklere. Vi kan vise hvilken side vi står på.