I STARTGROPA: Sigmund Løvåsen spås et betydelig forfatterskap. Her er anmeldelsen av «Brakk».

Når en forfatter fra bygda skriver en roman om bygda, skal vi på død og liv dra ham med ut i skog og mark. Late som om vi er på bygda.

Sigmund Løvåsen kommer fra Trysil. Fra bondefamilie. Og nå har han sittet på Kaffistova, kafeen til Oslos «bondehotell» Bondeheimen, i fire timer. I fire timer har han sittet der og blitt gjennomspurt om boka si, skrivinga si, livet sitt.

Kanskje jeg heller skulle bedt ham med på en barrunde, drukket rare drinker, i det minste en fredagspils? Spurt hvor stamstedet hans er, gått dit? Han bor jo tross alt i Oslo, ikke på landet, han har ikke bodd på landet siden han var 19.

Men nei. Jeg vil ut i skogen og jeg har lyst til å gå på ski.

MEN DET ER PLUSSGRADER i Oslo, det regner på Sognsvann og på Frognerseteren er det skrint.

Jeg tråler Turistforeningens nettsider, Skiforeningens nettsider, ringer flere ansatte i begge foreningene, de burde vite råd, og jeg lærer meg at Friluftsetaten i Oslo kommune utgir føret for å være bedre enn det er.

Men jeg finner snø!

Og vi finner Sigmund og vi finner Sørkedalen, det er en kald dal, og snøen er ikke for hard, og føret er klisterføre, så vi kliner på klister og går til det blir mørkt.

BOKA TIL SIGMUND heter «Brakk». Den følger opp «Nyryddinga», debuten fra 2003 som ble belønnet med Tarjei Vesaas' debutantpris og P2-lytternes romanpris.

- Hva tror du skiller deg fra andre unge forfattere i Norge i dag?

- Først og fremst det jeg skriver om, mener Sigmund.

Og det er altså landbruk og gård. Begge bøkene handler om bondesønnen Geir, men der «Nyryddinga» handlet om «Gegg» som liten, naiv gutt, er «Brakk» mørkere, tyngre og sårere.

I første roman vil Geir være som faren, gjøre som faren, bli bonde som faren. I «Brakk» er Geir 19 år og faren død. Han vil fremdeles bli bonde, være bonde, han sørger tilsynelatende gjennom arbeidet. Og det er hardt arbeid:

- Jeg vil vise Geirs strev, sier forfatteren, som kjenner godt til bondehverdagen.

Beskrivelsene av gårdsarbeidet, hardt fysisk arbeid, minner en kontorrotte som meg på hvor lite jeg kommer meg ut. Og hvor fortapt jeg ville følt meg på Farmen.

- Jeg tror Geir ville klart seg bra på Farmen, ler Sigmund.

- Det virker nesten som om du slår et slag for det fysiske arbeidet?

Sigmund ser framfor seg i sporet. Sier han gjerne vil vise hvordan det er å bo på gård. Beskrive arbeidet, gi det en oppvurdering. Men at boka ikke handler om bare det.

Akkurat som den ikke er ment som en het potet i landbruksdebatten, heller.

FOR DET HANDLER kanskje mest av alt om sorg. Og det meningsløse i at et sterkt, forholdsvis ungt menneske dør.

- Var du noen gang redd for at det skulle bikke over i sentimentalitet?

- Jeg er ikke veldig redd for å skildre det sentimentale, svarer Sigmund.

- Jeg er opptatt av å balansere det mot andre ting, for eksempel arbeidet og skildringen av dette, som jo er veldig konkret og jordnært. Jeg håper jeg har lykkes, svarer Sigmund.

EG SKULLE STELLE dyra mine, fôre dei, pare dei, klyppe dei og gi dei hus. Eg skulle bygge hus åt folk, eg skulle snikre hus der dei kunne leva, leike, le og elske. Dei skulle vera glade i kvarandre i husa eg bygde. Eg skulle gi dei mat på bordet. Dyrke jorda, så og hauste. Stelle dyra og gi mat åt menneska i husa. Ver her.

Foruten å avsløre Sigmund Løvåsens hemmelige ønske om å skrive gode dikt, viser avsnitt som dette også fram den nesten irriterende staheten til hovedpersonen. Mens mora hans vil at han skal komme seg på folkehøyskole og være ung, vil altså Geir bli.

- En «happy ending» ville jo vært om Geir begynte på skole og fikk seg kjæreste, smiler Sigmund.

- Men det ville vært altfor lettvint.

- Finnes det noe håp for Geir, da?

- Håp? Jo, jeg synes det finnes håp om at han vil greie seg.

Sigmund smiler dette lure smilet sitt så øynene blir smale og det rynker seg utenfor dem.

- Men det er kanskje bare jeg som blir for glad i karakterene mine.

PÅ TROSS AV denne kjærligheten vil han ta pause fra Geir. Skrive noe helt nytt. Ikke mer jordbruk og bondedramatikk.

Hva vet han ikke. Bare at det ikke blir noen stor jordbrukstrilogi med det første.

- Hva skal skille deg fra andre om du slutter å skrive om det?

- Nei, si det?

Det skumrer, vi har snudd og setter utfor bakke i halvmørke.

- Nå har ikke jeg så stort ønske om å skille meg så veldig ut, sier Sigmund, som blir beskrevet som «stille», «beskjeden» og «nesten litt for snill og stille for sitt eget beste».

- Men jeg må vel stole på at jeg har såpass tydelig signatur at jeg skiller meg ut, likevel.

TILBAKE I BILEN klistrer vi skiene sammen og drikker kaffe. Sigmund sier det var deilig å gå på ski. Jeg blir letta. Og tenker høyt:

- Det er skrevet forsvinnende lite om ski, egentlig ...

- Kanskje det er dét du skal skrive nå, en skiroman?

- Den store norske skiromanen?

Sigmund ler i anorakken.

- Ja, kanskje dét.