BOK: «Et grusomt skrik fyller salen, jeg griper fast i rekkverket og stirrer opp mot vokalisten».

I serien musikalske vekkelsesopplevelser i nyere norsk litteratur kan vi nå føye til en Black Metal-variant, komplett med headbanging og det hele: «Jeg våkner opp fra en slags psykisk dvale, jeg kan kjenne det, og jeg kaster hodet framover og ler. Musikken vokser i meg, den vokser seg til noe som likner lyden av vill, norsk natur, ugjennomtrengelig og tung, som fosser, vind og steinras, skrik fra folk som brenner inne, vokser seg så stor og øredøvende at jeg nesten ikke merker blodet som renner fra pannen min etter at den har truffet rekkverket jeg holder fast i.»

Innsidehistorie
Forlagets har presentert Erlend Erichsens debutbok «Nasjonalsatanisten» som den endelige innsidehistorien om det etter hvert sagnomsuste norske Black Metal-miljøet. Kniving om filmrettighetene og pågang fra internasjonale forlag vitner om at hypen har vært vellykket.

Dessverre er ikke boka helt god nok til å leve opp til eget rykte: Det hjelper lite med innsikt i miljøets mekanismer når den omsettes i dialoger og persontegninger så stive som her.

Følelsen av å være på innsida av noe fremmed fortaper seg sånn sett raskt - det er strengt tatt ikke et godt tegn når konsertscenen jeg siterte innledningsvis framstår som et av romanens mer reflekterte forsøk på å framstille hemmeligheten for oss utenforstående.

- Høres besnærende
Det er lov å være skuffet, for tanken om en roman fra Black Metal-scenen høres virkelig besnærende ut - også for oss som ikke jobber i Damms markedsavdeling. Når Erichsens hovedperson Runar farger håret svart og gjør om foreldrenes kjellerstue til nasjonalsatanistisk øvingslokale, er det en dramatisk eksistensiell beslutning - en tilslutning til et fellesskap og en etikk som fra flertallets ståsted framstår som både irrasjonell og frastøtende.

Det burde sånn sett ikke være noe i veien for å lese Runar (aka «Ljåvold», nyslått vokalist i det lovende Black Metalbandet Stormvold) som en variant av noen av de mest klassiske skikkelsene i norsk litteratur, en moderne Enok Hove eller Arild Asnes, bare med liksminke og svarte skinnbukser denne gangen.

Men Erlend Erichsen klarer ikke å gi særlig dybde til Ljåvolds forandringsprosess. I stedet framstår «Nasjonalsatanisten» som en lettvint fortelling om manipulasjon, med psykopatbestevennen Vinterblod som skurken og replikker klippet fra miljøets selvmytologiserende talemåter. Kanskje skyldes den overflatiske følelsen at romanen selv har så vanskelig for å forlate fellesskapets språk- og tankemåter: På tross av sitt skandalepotensial er nemlig «Nasjonalsatanisten» tvers gjennom mainstream i sitt litterære uttrykk.

Det er et ikke et godt utgangspunkt for en skildring av et miljø og en musikk som har tviholdt på en nøye innstudert kompromissløshet.