Sjarmerende meditasjon over kjærlighetens vesen, innslag av tog.

  • Les intervju

    Møt meg, møt meg, møt meg

    • Forfatter: Nils-Øivind Haagensen
    • Forlag: Cappelen


    BOK: «Møt meg, møt meg, møt meg», Nils-Øivind Haagensens personlige reiseskildring fra en måneds enslig togtur gjennom Sør- og Mellom-Europa i fjor sommer, er på mange måter en forlengelse av hans tre diktsamlinger (i fjor samlet i pocketutgivelsen «Adressebøkene»).

    Alle kretser de rundt kvinnen. Forskjellen er at hun tidligere het Anna. Nå er hun blitt «jenta mi som er ikke jenta mi lenger».


    Fisker i sjøen
    Og det er derfor han reiste alene på ferie. Det er derfor han hver kveld ligger i hotellsenga og leser sitt eget samlivsbrudd inn i dvd-ene han ser på laptopen sin («Siste Tango i Paris», «Closer», «Sex & Singelliv»), inn i Thomas Dybdahl-sangene han hører på Ipoden, inn i det faktum at den italienske byen Trieste nesten uttales «trist».

    Han har lyst til å være en «som reisa har gjort godt». Det er han nok ikke.


    Alt betyr noe
    Til gjengjeld er han innehaveren av et abstraksjons-og sensitivitetsnivå som fører til at norske debutanter jevnlig dediserer bøkene sine til ham: Nils-Øivind Haagensen lager poesi av putesnakk, gjør samtlige sangtekster fra det 20. århundre relevante for sitt eget følelsesliv, tolker sanseinntrykk og undertekst i sms-er som om han var kriminaltekniker i «CSI» på TV Norge.

    Han er også en mester i avsporinger, som når han mot slutten av boka kommer til sin favorittby Edinburgh. Der setter han seg ned i handlegata, midt blant alle de japanske turistene med sine digitalkameraer. Han gir seg til å fantasere over hva japanerne vil si når de tømmer minnekortene sine og ser at det er en nordmann som har kommet med på bildet. Vil de lure på hva han tenker på? I så fall vil svaret hans være: «Jeg tenker på Gwen Stacy.»


    Veiskille
    Gwen Stacy er en tegneseriefigur. Hun var den første kjæresten til Peter Parker, alias Spider-Man, og døde fordi hans superheltidentitet satte henne i fare. Hun har for så vidt ingenting i en reiseroman å gjøre. Men slik reisen som litterær sjanger gjerne rommer et veiskille - for Hunter S. Thompson inntreffer det så fort han begynner på meskalinen, for danske Carsten Jensen idet han på sin reise i Asia vurderer å bli med en transe hjem - leder Gwen Stacys skjebne Nils-Øivind Haagensen til å spørre seg, ved turens ende:

    «Hvorfor må alle historier være sånn? Hvorfor forteller så mange det samme om og om igjen? Hun som kom, hun som dro, hun som døde ... Jeg har de triste historiene og de triste sangene opp i halsen. Sånne dikt, du vet, som jeg har det med å skrive. Opp i halsen.»

    Jeg for min del tenker at han aldri må slutte å skrive sånne ting som han har det med å skrive. Det er med Nils-Øivind Haagensen som med Spider-Man: Med store krefter følger stort ansvar.

  •