Etter likvidasjonen av statspolitisjef Karl Marthinsen den 8. februar 1945 ble 29 nordmenn henrettet. Nye funn viser at motstanden mot disse repressaliene var betydelige på NS-siden, noe som bidro til en reduksjon i antallet henrettelser. *******************SITAT OVER ILLUSTRASJON*******


GENERALMAJOR Karl Alfred Marthinsen var knapt ferdig med frokosten da det ringte på døren i hans hjem i Blindernveien 74 den 8. februar 1945. Utenfor sto hans faste sjåfør klar til å kjøre ham til kontoret i Kronprinsens gate 10 i Oslo sentrum, hvor det norske Statspolitiet holdt til i de siste okkupasjonsårene.

Marthinsen hadde avansert raskt i gradene innen etaten og fungerte fra 1943 som øverste leder for Statspolitiet. Hans effektivitet og hensynsløshet i kampen mot den norske motstandsbevegelsen gjorde at dens ledelse tidlig plasserte ham på sin liste over sentrale personer innenfor NS-regimet som burde likvideres.

Bilen hadde så vidt begynt å kjøre da en gruppe motstandsfolk dukket opp fra sitt skjulested med automatvåpen og avfyrte flere skudd. Sjåføren ble skadet, men kom seg ut og overlevde. Marthinsen satt død igjen i forsetet. Motstandsledelsen var blitt kvitt en farlig fiende, men måtte samtidig vite at likvidasjonen av en så høytstående politiembetsmann ville få meget alvorlige følger.


UTOVER DAGEN foregikk det en hektisk møtevirksomhet blant koryfeene i politiet på norsk og tysk side, som toppet seg i en konferanse i det tidligere Handelsgymnaset, hvor Reichskommissar Josef Terboven holdt til. Her var også SS-lederen Wilhelm Rediess, lederen for det tyske Sicherheitspolizei, Heinrich Fehlis, ministerpresident Vidkun Quisling, politiminister Jonas Lie og justisminister Sverre Riisnæs.

Terboven holdt en tale hvor han understreket betydningen av strenge og øyeblikkelige mottiltak, slik at ikke den tyske okkupasjonsmakten og det norske NS-regimet ville miste autoritet. Han foreslo derfor at tyske myndigheter skulle henrette 50 personer og nordmennene halvparten av dette antallet, totalt altså 75 mann. De tre NS-lederne protesterte mot det høye antallet, men Terboven avviste blankt deres innvendinger.

Senere på dagen var Riisnæs og Lie til konferanse hos Fehlis, som etter mye diskusjon gikk med på å redusere antall saker. Lie plukket ut 8 saker mot personer som satt fengslet for motstandsvirksomhet og i tillegg 1 sak mot en kriminell. Deretter dro han og Riisnæs til Statspolitiets lokaler og opplyste at Politiets Særdomstol og en tysk standrett allerede samme dag ville avsi en rekke dødsdommer i forbindelse med likvidasjonen av Marthinsen. Avdelingslederne i Statspolitiet fikk så beskjed om å forberede henrettelser av et større antall nordmenn. De øvrige tilstedeværende politifolkene ble beordret til å forbli i bygningen inntil nærmere ordre ble gitt. I den forbindelse ble det satt ut vakter både inne og ute, for å hindre at noen unndro seg dette oppdraget.


KORT TID ETTER ble Politiets Særdomstol satt i Statspolitiets lokaler. For å sikre en rask saksbehandling ble de ni sakene fordelt på to domstoler, under ledelse av henholdsvis ekspedisjonssjefen i Justisdepartementets lovavdeling og NS-fylkesføreren for Oslo. De protesterte begge mot å anvende dødsstraff, men etter sterkt press fra politiminister Lie ble samtlige av de tiltalte dømt til døden. Etter innstilling fra Lie og Riisnæs avslo Quisling å la nåde gå for rett.

Samtidig foregikk det rettsforhandlinger i lokalene til Sicherheitspolizei på Victoria Terrasse, under ledelse av formannen for SS-Polizeigericht Nord. Resultatet av forhandlingene var at 11 nordmenn ble dømt til døden. Reichskommissar Terboven avslo enhver benådning og forlangte at fullbyrdelsen av dommene skulle skje umiddelbart.


ALT HÅP var nå ute for de dødsdømte, som i de tidlige morgentimene den 9. februar ble fraktet til Akershus festning, hvor henrettelsene skulle foregå. I løpet av natten ble totalt 20 personer henrettet av tyske og norske politifolk.

De tyske henrettelsene foregikk uten problemer, mens lederne for den norske eksekusjonspelotongen og flere av dens deltagere uttrykte stor motvilje mot å gjennomføre henrettelsene. Under trussel om selv å bli stilt for standrett for ordrenekt og skutt ble de imidlertid gjennomført, sågar med medvirkning fra landets justisminister, som i beruset tilstand skjøt mot de dødsdømte hver gang det ble ropt «fyr».

Senere samme dag avsa Politiets Særdomstol ytterligere 4 dødsdommer, mens 10 nordmenn ble dømt til døden av den tyske standretten. Quisling og Terboven avslo benådning for dem alle. 9 av disse dødsdommene ble fullbyrdet på Akershus festning i løpet av natten til den 10. februar. I avisene sto det at 34 personer var blitt henrettet de to siste dagene, men ved frigjøringen i mai samme år ble 5 av de dødsdømte funnet i live i Tårnet på Akershus festning. Totalt kostet altså repressaliene i kjølvannet av Marthinsens likvidasjon 29 nordmenn livet, og det på et tidspunkt hvor de fleste var klar over at krigen snart ville være slutt.


MED TYSKERNES KAPITULASJON den 8. mai kom også dommens dag for dem som på tysk og norsk side hadde avsagt og eksekvert dødsdommene. Skjønt, krigsforbryteroppgjøret med tyskerne ble en stor skuffelse i så måte. Både Terboven, Rediess og Fehlis begikk selvmord kort tid etter frigjøringen, og ingen av deltagerne i den tyske eksekusjonspelotongen fikk krigsforbryterdom for sin deltagelse i disse eksekusjonene. Hoveddommeren i den tyske standretten og lederen for pelotongen ble i utgangspunktet dømttil henholdsvis fengsel i 15 år og dødsstraff for sine handlinger, men på grunn av lovtekniske problemer ble disse dommene opphevet og begge senere utvist til Tyskland.

Etterkrigsoppgjøret med de ansvarlige på norsk side var mer tilfredsstillende for påtalemyndigheten, selv om politiminister Lie døde kort tid etter frigjøringen og justisminister Riisnæs ble erklært sinnssyk. De var begge åpenbart kvalifisert for dødsstraff. Quislings avslag på benådningssøknadene fra dødsdømte var et av hovedtiltalepunktene i rettssaken mot ham, og som kjent ble han henrettet høsten 1945.

Dommerne i Politiets Særdomstol ble dømt til lange frihetsstraffer. Ekspedisjonssjefen i Justisdepartementets lovavdeling fikk tvangsarbeid på livstid, fordi han også tidligere hadde ledet særdomstolens forhandlinger, mens NS-fylkesføreren for Oslo slapp med 12 år, da han kun hadde deltatt den 8. og 9. februar.

Lederne av den norske eksekusjonspelotongen ble idømt tvangsarbeid på henholdsvis livstid, 20 og 12 år, mens pelotongens deltagere fikk tvangsarbeid fra 8 år og opp til livstid. Denne forskjellen i straffutmålingen skyldes at noen av dem hadde deltatt i flere eksekusjoner eller begått andre lovstridige handlinger, som deltagelse i rassiaer og arrestasjoner eller tortur av motstandsfolk under forhør.


SKUDDENE I FEBRUAR 1945 hører utvilsomt til et av okkupasjonshistoriens mørkeste kapitler, som i sterk grad har bidratt til å forme den kollektive erindringen om motstandfolkenes innsats og NS-regimets bistand til den tyske okkupasjonsmakten. Disse hendelsene inngikk imidlertid i et eksistensielt skjebnedrama, hvor spørsmålet om liv og død ble satt på den ultimate prøven for begge de involverte partene. Det bør vi kunne erkjenne nå 61 år etter.

*******************intro ved tittel**********
 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Rocky av Martin Kellerman

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Martin Kellerman martin_kellerman@hotmail.com