ELITISME: Jonas Gahr Støre er en mann fra salongen, ikke fra gulvet.


NORGE har en profesjonell utenriksminister. Med verdighet og presisjon står han fram som det norske svaret på aristokratiske François Mitterrand. Støre er en mann fra salongen, ikke fra gulvet. Dyktig, velutdannet, rik, pen, selvsikker og presentabel. Med blikk og replikk som får garvede politiske journalistene til å miste fatningen. Hans bakgrunn er nesten overmenneskelig: Hans humørløse, strenge framtoning stammer fra studiet ved Sjøkrigsskolen i Bergen. Selvsikker mine kommer fra statsviterutdanningen ved Paris, prestisjeuniversitet. Så til eliteuniversitetet Harvard som foreleser på The Law School. Derfra til spesialrådgiverstilling og ekspedisjonssjef ved statsministerens kontor, via FN-ambassadør i Genève, stabssjef i WHO, styreformann i Econ Analyse, generalsekretær i Røde Kors, og nå utenriksminister. Han begynte på toppen og har hoppet fra topp til topp. Likner denne mannen én dag i året på en gjennomsnittsnordmann, må det være når han fyller ryggsekken med israelske Jaffa-appelsiner, legger på blå Swix og går skiturer med familien. Men selv det gjør han nok oftere og raskere enn oss andre. Med alt dette har vi antydet en følelse av at noe likevel skurrer. Den profesjonelle dyktige, selvsikre administratorrollen gjemmer utfordringer og dilemma i det norske demokratiet.


RADIOPROGRAMMET «Hallo i Uka» har hatt Jonas Gahr Støre som sitt ynglingsmobbeobjekt de siste ukene. De harselerer med hans forfengelige perfekthet. Da en av oss ble intervjuet i NRKs ukeslutt, ga jeg uttrykk for at hans framtoning var for «perfekt» til å vekke tillit. Avisa Dagens Næringsliv mente på kommentarplass at dette var en upassende kritikk som illustrerer hvor lite vi tolerer ekte helter i dette grå landet. Vi er ikke så sikre på det: Jonas Gahr Støre virker profesjonell til fingerspissene, men han representerer også et problem, fordi han bidrar i retning av et nobilitetsstyrt samfunn heller enn et solid pluralistisk demokrati.

Vi kan la Jonas Gahr Støre sin person tre i bakgrunnen, men bruke eksempelet til å understreke problemer i vår politiske [elite]kultur. Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch, Jens Stoltenberg, eller for den saks skyld selveste Platon og Lenin kunne også vært eksempler.

Hvor folkelige bør folkets ledere være? Politiske forgrunnsfigurer skal likne oss selv. Det skaper tillit at de er nesten som oss, men helst skal de snyte mindre på skatten, ikke drikke seg helt fulle, eller stikke av når man bulker en parkert bil. De skal være «best blant likemenn», et uttrykk som nettopp understreker det doble i at de skal være våre like, men likevel bedre. Likheten sikrer innsikt og kjærlighet til borgerne. På den andre ytterlighet har vi selvsikre eliter som med stor avstand i levesett og tenkesett bestemmer hva som er best. Ikke noe hyggelig alternativ, slike selvsikre eliteholdninger er en kontinuerlig trussel mot demokratiet. Her er en fin balanse der det norske balansepunkt ligger langt over mot likhetsidealet. Idealet om likheten er en styrke ved vårt samfunn og vi skal reflektere nøye hvis vi føler at det provoseres.


POLITIKKENS profesjonalisering er det andre dilemma. Fra Machiavelli via Foucault til Ulrich Beck er det antydet at politikk lett utvikles til et fag, at styring blir håndverk, uavhengig av hvilke verdier og virksomheter som ledes. Langt på vei har det gått slik, og hos oss er det nok AP (av onde tunger kalt Administrasjonspartiet) som har trekket sterkest. Det er en egenverdi å styre skuta og gjøre det nødvendige. Heldigvis gjør de dette i liten grad for personlig vinning. På den annen mister politikken preget av å være styrt av verdier, konflikt, vilje og valg. I stigende grad er politikkens drivkrefter å finne utenfor regjering og parlament. De er i interesseorganisasjoner, forbrukere, markedet, i pengene og i internasjonale prosesser. Politikerne styrer ikke havet, og de vet heller ikke helt hvor skuta skal. De har nok med å holde den på vannet. Det er det de kan. Arbeiderpartiet er mer enn andre formet av de store kompromissers kunst, og av forsøk på å gjøre nøytral vitenskap til politikk. De siste generasjoner av broilere i arbeider-«bevegelsen» har hatt lite kontakt med flammende taler og felles kamp mot nød. Tvert om er deres verden preget av avslepne makrovurderinger i møterom med likesinnede, med idealer om ledelse og politikk som nøytralt håndverk. Så får markedsførerne hjelpe til med få tak i velgere - som jo ikke alltid forstår sitt eget beste. Slik elitisme ble anbefalt av Platon, men han var ingen demokrat og hadde dårlig innsikt i problemene med en rasjonalistisk selvsikker elitisme.

Verken nøytralitet eller vitenskapelig korrekte politikk finnes i normale samfunn. Skjult bak overbevisning om vitenskapelighet, nøytralitet og godt håndverk finnes likevel makt, elitisme og av og til stygge realiteter. Norsk utenrikspolitikk er et trist eksempel på det, og vår utenriksminister er fanget i garnet. Gahr Støre har allerede gjort feil (neppe i egne øyne) som viser at han framtrer mer som Jonas i hvalfiskens buk, enn som selvstendig og dyktig leder. Hans voldsomme engasjement da finansministeren (og noen SV-ere) ville si sin mening om Israel gjennom appelsinkjøp, var forbausende. Var det en skrekk for å miste kontroll eller angst for våre store allierte? Det rant også ut et signal om Israels grenser som nok hadde passet bedre til innvortes bruk. Sammen med det underdanige brevet til «Dear Condi» minner det oss om Johan Galtungs tese om at norsk utenrikspolitikk stort sett handler om å danse etter de store i politikken, som USA, (inkludert Israel) eller EU. Det gjøres selv der det verken er kompromissorientert, sivilisert eller i takt med verdensopinionen og FN.

I norsk politisk kultur har vi balanse mellom fag, politikk og politikk som fag. Et indirekte demokrati som legger vekt på profesjoner og formelle eliter er sårbart.


DET ER ET problem hvis våre valgte ledere ikke lenger ser seg som best blant likemenn, bare som best.

Tror de så sterkt på seg selv at de mener seg å forvalte sannheter som bare skal administreres, er demokratiet i fare.

Det er når de framstår med gjennomtenkt intelligens og velformulert selvsikker politikerkunst, vi lettest får øye på politikernes og vår politiske kultur sine prinsipielle problemer.
 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Pondus av Frode Øverli

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Øverli. distr. strandoverli@yahoo.com