STØRE: Gjennom snart 25 år i politisk arbeid har jeg mange ganger forundret meg over akademiske øvelser som skal forsøke å få en mangslungen virkelighet til å passe inn i en eller annen teoretisk modell. Men Thor Øivind Jensen og Trond Blindheims artikkel «Problemet Støre» i Dagbladet 21.2, tar jammen prisen: Norge har en utenriksminister som er så dyktig at han representerer en demokratisk fare! Tenk det, Hedda.

Denne oppsiktsvekkende konklusjon baserer Jensen og Blindheim på den tese at utenriksministeren i egne øye ikke gjør feil og at han ikke ser seg som «best blant likemenn», men bare «best». Disse påstandene og den beskrivelse de gir av utenriksministerens person og hvor han angivelig skal ha tilegnet seg sin «humørløse, strenge og selvsikre framtoning», minner ganske sterkt om konstruerte forskningsdata. Men det er jo slikt man kan oppnå noen øyeblikks berømmelse på.

HVOR FOLKELIGE bør folkets ledere være, spør de to forfatterne, og svarer selv at folk vil at politiske frontfigurer skal likne på dem selv. Det som skaper tillit, er at de er som oss, bare de snyter litt mindre på skatten. Vel. Nå viser en rekke popularitetsmålinger at utenriksminister Jonas Gahr Støre oppnår hittil ukjente høyder i tillit og popularitet blant dem som blir spurt. Ingen andre norske politikere, nåværende og tidligere, er i nærheten av slike tall. Disse undersøkelsene bekreftes også av folk man snakker med; utenriksministeren får anerkjennelse, er godt likt og folk har fått tillit til ham.

Har det ikke streifet statsviteren og sosiologen at den tillit utenriksministeren så raskt har opparbeidet seg, kanskje rokker noe med deres teoretisering rundt hans angivelige elitistiske virkning og hans angivelige syn på sin egen besthet?

DET ER VIKTIG at politiske ledere har kontakt med og forankring i den hverdagen folk flest kjenner seg hjemme i. Derfor er ikke bare bakgrunn og oppvekst en del av politikeres og andres erfaringssekk; i den ligger også andre typer erfaring; fra utdannelse, yrkesliv og sosialt liv.

Men det er også viktig at politiske ledere opparbeider seg tillit i brede folkegrupper i kraft av hva de vitterlig gjør i sin politiske gjerning. At det så dukker opp et regjeringsmedlem som får anerkjennelse, tillit og ros både fra menigmann, og ulike kommentatorer, tror jeg neppe vanlige folk oppfatter som noen trussel mot folkestyret. Hvis den største trusselen mot demokratiet vårt er at det er en eller flere i regjeringen som er «for flinke», står norsk demokrati trygt og støtt.

Jammen er det mye akademikere kan gå rundt og bekymre seg for.