-  Verdensmysteriet?-  Ja. I opplevelsen av at «her er vi til stede i et eventyr - livet - en kort stund» ligger jo også baksiden av medaljen: Vi skal bort herfra også. Alle blir vi stilt til veggs - sjakk matt - en gang.

GAARDER forteller at han fant to klare røde tråder da han gjennomgikk forfatterskapet sitt.

-  Det ene er at bøkene mine, etter hvert som jeg har modnet og er blitt tryggere på meg selv, har fått mer kjøtt, blod og sensualitet rundt de store, eksistensielle spørsmålene. Da jeg debuterte med «Diagnosen og andre noveller», sa jeg: «Jeg kan aldri skrive om erotikk!» Da mener jeg erotikk i ordets vide forstand, altså sensualitet, kjærlighet. Idérikdommen var der allerede i den første boka, men den var helt abstrakt og blottet for sensualitet. Nå mener jeg at jeg til og med har skrevet et par kjærlighetsromaner, jeg kaller «Vita Brevis» en erotisk tragedie.

-  Og den andre røde tråden?-  At jeg har beveget meg fra en kultursfære til en natursfære. Jeg leser nesten ikke humaniora eller filosofi lenger, men mer og mer naturvitenskap. Om svære, filosofisk-ontologiske spørsmål av typen «Hva er dette universet?», «Hva var egentlig the big bang?» Den siste teksten i «Sjakk matt», «Er bevissthet en kosmisk tilfeldighet?», er et astrofysisk essay som er helt nytt og som jeg er ganske stolt av å ha skrevet. Jeg fikk en ekspert, Knut Jørgen Røed Ødegård, til å lese igjennom det, og han hadde ingenting å sette fingeren på.

I DETTE ESSAYET går Gaarder i nærkamp med den franske nobelprisvinneren Jacques Monods tese om at alt - universet - er oppstått ved en tilfeldighet.

-  Jeg har en intuitiv fornemmelse av at liv, bevissthet, utgjør et essensielt uttrykk for hva dette universet er, sier han.

-  Alle er enige om at det finnes mengder av gåter og uløste spørsmål, men hvis det finnes to store virkelige mysterier for vår forstand, er det ene: «Hva var the big bang?» og det andre: «Hva er bevissthet?» Dette har vi ingen forstand på. Vi kan spørre om det er en sammenheng mellom disse to store gåtene, uten at jeg aner noe om det.

-  Hvorfor denne bevegelsen mot naturvitenskapen?-  Vi har jo kulturelle røtter, og når for eksempel alle Platons dialoger utgis, er det kjempebra. Men på samme tid blir det utryddet en mengde fuglearter, som er millioner av år gamle. Selv om vi har et ansvar for kulturtradisjoner og formidling, er jeg blitt mer og mer opptatt av at vi har ansvar for å verne om livsmiljøet på denne planeten. Den praktiske og etiske siden ved det er at jeg er litt aktivist innen miljøspørsmål.

-  Hva synes du om dem som sier: «Glem bærekraftig utvikling, nå handler det bare om avvikling»?

-  Akkurat der mener jeg at det har skjedd en ganske skummel avsporing. Du ser new age-grupperinger som sier at Gaia - Moder Jord - er syk og får feber for å bli kvitt alle de mikrobene - altså menneskene - som ødelegger henne. Det er jeg for mye humanist til å akseptere. Jeg mener at vi mennesker er unike. Kanskje er vi de eneste levende vesener i universet som har en kosmisk bevissthet. Det er derfor jeg skriver at det ikke bare er et globalt ansvar å bevare livet på denne planeten, men et kosmisk ansvar. Og det er derfor jeg synes det er litt for lettvint å være pessimist. Det finnes en syntese mellom pessimisme og optimisme som heter håp, og det går an å kjempe med ryggen mot veggen.

DØDEN SOM eksistensielt eller filosofisk fenomen, eller virkelighet, har vært et tilstedeværende tema i alt Jostein Gaarder har skrevet. For to år siden døde broren hans, rockemusikeren og organisatoren Helge Gaarder, bare 50 år gammel. Var det da en hjelp i sorgen å ha drøftet døden så inngående? Eller mistet alt tankearbeidet enhver betydning da øyeblikket inntraff i all sin ugjenkallelighet?

-  Et personlig spørsmål som jeg gjerne kan svare på. Det første som slår meg, er dette: Da det var blitt klart at han kom til å dø og vi snakket om døden, var det han som ga til meg. Jeg tror at mot, i likhet med angst, er smittsomt, og det motet han viste, ga meg og andre rundt ham veldig mye som jeg er ekstremt takknemlig for. Han, som var en rebell som rockemusiker, gikk døden i møte på den mest fredfylte måte jeg noen gang har opplevd, jeg vil si at han nesten skremte oss med sitt mot.

DEN NESTEN ufattelige suksessen med «Sofies verden» kom tidlig i Jostein Gaarders forfatterskap. Var det mulig for ham ikke å bli hjemsøkt av tanker som: «Hvordan topper jeg dette? Er hele mitt videre forfatterskap dømt til å bli en nedtur?»

-  Nei. Det egentlige gjennombruddet mitt kom med «Kabalmysteriet», før «Sofies verden». Da det for alvor tok av i utlandet i 1994, hadde jeg rukket å skrive «Julemysteriet» og «I et speil, i en gåte» også, så dermed hadde jeg tre oppfølgere klar. Men så gikk jeg inn i en surrealistisk periode med lanseringer, og da gikk det tre år før jeg hadde noe nytt å komme med. Men jeg har aldri vært redd for å få skrivesperre eller havne i konkurranse med meg selv, iallfall ikke før kanskje akkurat nå. Jeg har vært heldig, bøkene mine leses på alle språk, og jeg har på en måte fått uttrykt det jeg hadde med meg ut av ungdommen. Jeg har levd i to avdelinger, først tida fram til 1997/98, og er så heldig at jeg har fått et liv etterpå, også. Jeg trodde at både «Vita Brevis», «Maya», «Sirkusdirektørens datter» og «Appelsinpiken» skulle bli min siste bok, men jeg føler ikke at «Sjakk matt» er den siste. Og skulle den bli det, ville jeg være meget fornøyd med avslutningen.

-  Ser du at det kan åpne seg for nye bøker i den retningen du orienterer deg nå?

-  Jeg gjør kanskje det. På spøk sier jeg at jeg har lyst til å skrive «Haugtussa», en syklus i en annen form. Jeg føler at disse kinesisk eske-aktige fortellingene på to nivåer er en raptus jeg godt kan legge bak meg, for kanskje å gå inn på et nytt litterært spor. Jeg tar notater, og kan jo iallfall drømme om å skrive en roman som treffer folk så hardt i mellomgulvet at bevisstheten dreies enda litt mer i retning av å ta ansvar for den kloden vi overlater til dem som kommer etter oss. Urealistisk, kanskje, men det er lov å ha drømmer.