Kofi A. Annan FNs generalsekretær
DET NYE RÅDET for menneskerettigheter markerer en ny historisk begynnelse for FNs menneskerettighetsarbeid. Resolusjonen som etablerer det nye rådet ble vedtatt 15. mars. Rådets framtid avhenger imidlertid av hvordan FNs medlemsstater bruker det. Resolusjonen er i tråd med et forslag jeg kom med for et år siden. Jeg innså at den daværende menneskerettighetskommisjonen ikke lenger var et organ som aktivt fremmet menneskerettighetene over hele verden, men var blitt et forum hvor stater som ikke respekterte menneskerettighetene kom sammen for å dekke hverandre. Forskjellene mellom mitt opprinnelige forslag og den vedatte resolusjonen har vært gjenstand for mye oppmerksomhet. Men hovedpunktene i det opprinnelige forslaget er ivaretatt. På lik linje med min argumentasjon anerkjenner resolusjonen at utvikling, fred, sikkerhet og menneskerettigheter er «de grunnleggende pillarene i FN-systemet (...) samt at disse er gjensidig avhengige og forsterkende». Som tidligere foreslått, vil det nå eksistere et fullt utviklet råd, valgt av FNs medlemmer, hvor regjeringer kan møtes for å diskutere menneskerettighetsspørsmål. Rådets status vil bli revidert innen fem år. Dette innebærer muligheten for at det kan bli et organ på lik linje med sikkerhetsrådet og det økonomiske og sosiale rådet, og hvor medlemmene velges med to tredjedels flertall. I mellomtiden har rådet et eksplisitt mandat, i motsetning til den forhenværende kommisjonen, til «å fremme effektiv koordinering og et menneskerettighetsfokus innenfor alle områder av FNs arbeid».
I TRÅD MED min anbefaling vil det nye rådet møtes på regelmessig basis gjennom hele året, og kan reagere omgående på prekære menneskerettighetssituasjoner ved å holde spesialsesjoner på kort varsel, når minst en tredjedel av rådets medlemmer anmoder om dette. (Kommisjonens tidligere prosedyre var mye mer tidskrevende, og krevde flertall.) Istedenfor å angripe enkelte land for brudd på menneskerettighetene, mens brudd i andre land passerer i stillhet, vil rådet regelmessig evaluere situasjonen for menneskerettighetene i alle land. Denne gjennomgangen skal «ledes av prinsipper som universialisme, upartiskhet og objektivitet». I tillegg understreker resolusjonen viktigheten av å avskaffe «doble standarder og politisering». Rådets mandat innebærer også å bidra i forebyggingen av brudd på menneskerettighetene, et område hvor kommisjonen ikke var tilstedeværende.
SELV OM RÅDET begynner med en ny agenda, opprettholdes det gamle systemet med «spesialprosedyrer, ekspertrådgivning og klageprosedyrer», som også inkluderer bruken av uavhengige eksperter som spesialrapportører, samt den viktige rollen som fylles av ikke-statlige organisasjoner. I forkant fryktet mange at dette ville bli lagt til siden, eller marginalisert. Kort sagt kombinerer det nye rådet de beste trekkene ved det gamle systemet, i tillegg til at man vil se en rekke endringer der hvor det var behov. Om rådet lykkes avhenger selvfølgelig av dets medlemmer. Det er derfor naturlig at det gis stor oppmerksomhet til hvordan disse velges, samt hvorvidt stater som bryter menneskerettighetene kan bli valgt, noe som var tilfellet med den nåværende kommisjonen. Generalforsamlingens president, som ledet forhandlingene rundt resolusjonen med stor ferdighet og tålmodighet, trakk konklusjonen at det verken var nok støtte hos medlemsstatene for å kreve to tredjedels flertall slik som jeg foreslo, eller for å eksplisitt ekskludere en type kategori av stater. Ved å oppgi disse to punktene var det mulig å oppnå godkjenning på mange andre omdiskuterte punkter.
RÅDETS MEDLEMMER velges «direkte og individuelt ved hemmelig valg av et flertall i generalforsamlingen». Det betyr at ingen land kan bli medlem av rådet bare fordi det ikke finnes noen annen regional kandidat, slik som var tilfellet med kommisjonen. Det vil stemmes separat over hvert individuelt kandidatur, og land som ikke får støtte fra 96 land, blir ikke opptatt som medlemmer. 96 land tilsvarer absolutt majoritet, og altså ikke bare de tilstedeværende og de som stemmer. Hvis et kandidatur ikke støttes, må regionen foreslå en ny kandidat. I tillegg må medlemmene «opprettholde de høyeste standarder i fremme og beskyttelse av menneskerettighetene», samt undergå den periodiske evalueringen i løpet av deres medlemsskap. Hvis et medlem begår systematiske og grove brudd på menneskerettighetene i løpet av deres medlemsperiode, kan generalforsamlingen suspendere dem (noe de ikke hadde mulighet for overfor kommisjonens medlemmer).
INGEN ARITMETISK barriere, ikke engang kravet om to tredjedels flertall, kan garantere medlemsskap, eller motsatt, for en særskilt stat. Dette er derimot politiske beslutninger. Det er opp til FNs medlemmer og verdensopinionen å overtale nok stater til å stemme på riktig måte. Rådet kan bli en betydelig forbedring i forhold til den tidligere kommisjonen hvis nok mennesker bryr seg om menneskerettighetene, og setter inn en betydelig diplomatisk innsats. Jeg har et stort håp om at alle medlemsstater, inkludert USA, som historisk har spilt en ledende rolle i etableringen og bruken av FNs menneskerettighetsorgan, vil ta del i å få det nye rådet til å fungere.