RETTEN TIL Å DØ: Lars Johan Materstvedts kronikk 30.3. om dødshjelp bidrar til å sette viktige dilemmaer på dagsorden. Det er

kjærkomment etter at «Verdikommisjonen» så grovt insinuerte at man måtte velge: enten var man for livshjelp - smertelindring - eller så var man for dødshjelp.

Kronikken bør suppleres for å sikre en så konstruktiv debatt som mulig. I forbindelse med et forslag i det britiske Overhuset om ny dødshjelpslov nevner Materstvedt filosofen Mary Warnock, kjent som leder av «Warnockrapporten» om forskning på befruktede egg. Warnock har sagt at hun selv kunne ønske å begå selvmord heller enn å være til stor byrde for sin familie og for samfunnet. Men lovforslaget argumenterer ikke slik, og omtaler slett ingen slik plikt til å dø - snarere tvert imot. Lovforslaget dreier seg for det første kun om selvvalgt dødshjelp der pasienten lider av dødelig sykdom. Det ligner i noen grad på Oregons dødshjelplov. Forslaget har ordninger som skal sikre mot utilbørlig press på de syke, på helsepersonalet og som skal hindre beslutninger under psykologiske vilkår som hindrer selvbestemmelse.

MATERSTVEDT påpeker høyst relevante problemer med selvbestemmelse i forbindelse med dødshjelp, men det er også viktig å fremheve tiltak som er ment å motvirke en del av disse. Forslaget drøfter farene for utglidning og feilvurdering, og har noen mekanismer for å redusere farene. Det krever at pasienten ikke har nedsatt beslutningsevne. Pasienten skal ha diskutert sin diagnose og prognose med en ekspert på smertelindring om slike muligheter. Helsepersonell skal ha anledning til fritak av samvittighetsgrunner. Dette er velmente tiltak, spørsmålet er om de er tilstrekkelige. Det gjenstår viktige uklarheter som er sentrale dersom en slik praksis skal tillates - også i Norge. Ikke minst gjelder det mulige ringvirkninger for andre alvorlig syke og for omsorgsprofesjonene.