TORE PÅ SPORET: Hvordan kan en tilsynelatende seriøs kanal som NRK ukritisk forsterke gamle myter? Og ikke minst: Hvordan kan Tore Strømøy bruke så mange menneskers skjebne som innsats i et spill om seere?

Jeg er selv adoptert. Og selv nå, som voksen og trygg på meg selv, får jeg mild angst ved tanken på at Tore Strømøy og hans redaksjon plutselig skulle kommet trekkende med min biofamilie for å lage en «rørende gjenforening». Ikke fordi jeg er så livredd for å treffe noen jeg deler gener med - men fordi jeg ønsker å få ta den avgjørelsen selv.

Om en slik henvendelse hadde kommet da jeg var tenåring, vet jeg ærlig talt ikke hva som hadde skjedd. Sannsynligvis hadde jeg latt meg overtale (eller presse) av en tilsynelatende velmenende, veltalende og proff underholdningsjournalist.

Og foreldrene mine, som bare ønsker det beste for meg, hadde sannynligvis vært så redde for å avskjære meg fra noe viktig at de hadde gått med på det, de også?

I hvert fall når det massive budskapet fra medier og omgivelser hele tiden er at man bør søke sitt opphav - og at dersom man ikke har slike drifter, er man ikke «hel».

Jeg trodde i mange år at det var noe galt med meg, at jeg var litt følelsesmessig umoden, som ikke hadde noe brennende ønske om en tårevåt gjenforening. Selvsagt var jeg nysgjerrig, og hadde spørsmål jeg ønsket svar på. Men noen voldsomme følelser har jeg aldri klart å knytte til mitt biologiske opphav.

Nå vet jeg selvsagt at jeg er like normal som de fleste adopterte. Men jeg ble voksen før jeg skjønte at det er minst like vanlig å ha det slik - og at det ikke er et tegn på at jeg er følelsesmessig unormal. TV, filmer, litteratur og ukeblader hadde jo fortalt meg noe annet hele livet.

TANKEN PÅ Å bli funnet av Strømøys redaksjon som tenåring gjør meg redd. Hvilket ungt menneske er fullt ut i stand til å takle et slikt krysspress? Hvordan er det for den som overraskende blir funnet å bli utsatt for slike følelser - for åpen skjerm? Og hvordan er det å lese i TV-omtalen at adopsjonen din er et resultat av noe kriminelt - når dette attpåtil er feilaktige opplysninger?

Dette handler ikke om å like eller ikke like Strømøy og programkonseptet hans. Hadde det vært så enkelt, ville vi naturligvis bare brukt av-knappen. Problemet er at de holdningene som kommer til syne gjennom Strømøys program, er de samme som tusenvis av adopterte barn og voksne her i landet må forholde seg til daglig fra omgivelsene. Takket være den utbredte oppfatningen om at ingen er hele uten å kjenne sitt opphav, må adopterte hele tiden svare på spørsmål fra skolekamerater, perifer familie og vilt fremmede på bussen som lurer på om de «vet hvem som er dine ordentlige foreldre». Det er i beste fall litt komisk og slitsomt. For en liten sjel som først og fremst prøver å finne seg selv, er det direkte forstyrrende.

Er det NRKs oppgave å la deres flaggskip i lørdagsunderholdningen forsterke gamle adopsjonsmyter og holdninger? Er det statskanalens suverene rett å fremstille en kompleks problemstilling på en søtladen, endimensjonal måte i beste sendetid - slik at flest mulig kan absorbere forenklingene?

NOE AV DET vanskeligste å svelge er den totale mangelen på ydmykhet Tore Strømøy, hans redaksjon og NRK legger for dagen. Enhver tilbakemelding eller kritikk fra det være seg adopterte selv, adoptivforeldre, eksperter eller adopsjonsforeninger føyses bort med argumentet om at «vi må ikke være så redde for å snakke om slikt».

Jeg kjenner mange adoptivfamilier. Ingen av dem er redde for å snakke om adopsjonen. Ingen av dem har gjørt noe forsøk på å late som om den ikke har skjedd, eller at biofamilie ikke eksisterer. Hvordan våger Strømøy å hevde kategorisk at vi ikke er i stand til å håndtere slike følelser i våre familier?

Jeg intervjuet selv Tore Strømøy for noen år siden. Da jeg stilte ham spørsmål om gjenforeningene han arrangerte, avfeide han meg med følgende lattermilde kommentar: «Det er ikke så farlig å møte noen igjen, skjønner du. Du burde prøve det selv.» Tore Strømøy er ikke den nøkterne «folk flest»-typen han ynder å fremstille seg som på skjermen. Han er en profesjonell underholder i beste sendetid på Norges største kanal. Det fordrer ansvarlighet og ydmykhet. Og om Strømøy selv ikke er i stand til å ta den avgjørelsen, burde vi i hvert fall forvente at en tilsynelatende seriøs kanal som NRK er i stand til å gjøre det for ham. For det er vel ingen som for alvor tror at TV3 hadde sluppet unna med et slikt program?