BOK: Anarkisten og forfatteren Syphilia Morgenstierne var en promoveringens mester flere generasjoner før dagens unge oppdaget at halve kunsten består i å selge seg selv og sitt budskap. For noen år siden startet hun det lille forlaget «Fritt og vilt».

Der ga hun ut Edmund Morels D.: «Kongelig slaveleir». Historien om et terrorregime, med egne kommentarer. Boka handler om Vestens groteske overgrep i Kongo. Mye tyder på at romanen «En av de beste» er en fortsettelse av den «kongobølgen» som det lille forlaget promoterer på nettsida sin.

Annerledes
Det ville ikke forbause meg om psevdonymet Kim Iseki er nok et PR-stunt fra Syphilia Morgenstierne alias Mari Toft. Ikke at det gjør noe fra eller til. Boka er god. Forbløffende annerledes om et velkjent tema. Den handler om lingvisten Anna fra den lille bygda Avveie i landet Amaria. Hun tar doktorgraden på glemte dialekter, men en «vandal» stjeler avhandlingen hennes, og i likhet med resten av hjemlandets intellektuelle blir hun sparket fra jobben. Vandaler og udugelige landsmenn overtar.

Vi forstår snart at vandalene er de hvite som har vendt tilbake til fiktive Amaria som de engang kolonialiserte gjennom den grådige Kong Klodvig (Leopold). Vendt tilbake for å sette innbyggerne opp mot hverandre, og finansiere et latterlig valg mellom de udugelige presidentkandidatene Pest og Kolera. Fremst av alt gjennom å drepe ethvert tilløp til eget intellektuelt liv og selvstyre i landet.

Livsfarlig
Boka er en uhyre besk harselas over Vestens hjelp i Afrika i dag. Blant annet gjennom hjelpeorganisasjonen Nødhjelp Nytter, der rasisten Myrtle setter alle kvinnene i en landsby i gang med å brodere. For at de liksom skal hjelpe seg selv. Så får de lov til å kjøpe sine meningsløse duker når de er ferdige.

Her jobber arbeidere på en livsfarlig fabrikk, og ved hjelp av vandalenes fiksfakserier blir de stående i gjeld i stedet for å få lønn. Vandalenes forskningsprosjekter dreper som fluer. Vandalgodseiere annekterer jorda, og skyter alt som nærmer seg. Et gammelt manuskript fra den groteske slavetida dukker også opp.

Nå er jo ikke Iseki akkurat balansert i sin framstilling. Boka er fortalt mer som et eventyr, der tiden før vandalene kom var det rene Eden. Gjennom den lille landsbyen Hov som Anna til slutt havner i, framstiller Iseki et anarkistisk idealsamfunn: Fritt seksualliv, valg som foregår i all fredelighet på torget, diamantrikdommer som deles uproblematisk mellom innbyggerne.

En medisinmann framstilles nærmest som en Gud, selv om Oseki hele tiden overbeviser oss om Annas skepsis mot all overtro, blant annet gjennom sitt tvetydige forhold til moren som var «heks».

Uhyre sterkt
Sprengstoffet i boka er språket. Iseki har kuttet alle de vanlige begrep og klisjeer om Afrika, og i stedet brukt «hjemlige» norske uttrykk og navn (Aslak fra Vestsjø). Forbløffende nok virker det uhyre sterkt, ja, revitaliserende på en problematikk vi kjenner så godt at vi har en tendens til å overse den.

Mot slutten kommer og et forsvar for terrorismen, som i sin sammenheng framstår både som gripende og forståelig. Bemerkelsesverdig og like overdrevent som alt annet i denne boka. Den anbefales varmt.