DIKT I HVERDAGEN: Poesien lever. Fortsatt utgis haugevis med diktsamlinger i Norge, fra debuterende lyrikere til samlede verker, fra pussige forsøk på eget forlag til store, nasjonale samlinger. Dessuten overlever diktet på trikken. For ti og et halvt år siden lanserte Oslo Sporveier- inspirert av London-kampanjen «Poems on the Underground» - prosjektet «Dikt underveis»; et strålende tiltak. Trikk og lyrikk, hører de to sammen? Ja, hvorfor ikke. Poeter fra Olaf Bull til Jan Erik Vold har latt trikker skrangle gjennom sine vers. Dessuten er både diktet og trikken overlevere i ordets beste forstand. Begge er sjangre som kan synes utrydningstruet - men som står imot presset.

I IBSEN-ÅRET skulle det bare mangle at du ikke støter på følgende vers på vei med Oslo Sporveier:

Jeg spiler min vinge,

heiser mitt seil,

suser som ørn over

livssjøens speil;

akter går måkenes skare.

Overbord med fornuftens

ballast kun!

Kanhende jeg seiler

min skute på grunn;

men så er det dog deilig å fare!

Deilig å være underveis. Ja. På vei fra noe, til noe annet. Hvem vet hva som venter i den andre enden? De små diktplakatene du møter mens du farer skinnelangs i Oslo, kommer du til å fortsette å finne. Vil du ha dem samlet, kan du nå skaffe deg verket «Dikt underveis 10 år», en nydelig, liten, frakkelommetilpasset bok.

LEVER KJÆRLIGHETEN på trikken? Selvsagt, bare spør Geir Gulliksen:

KJÆRLIGHET FINNES ikke

eller er usynlig og

trenger levende

vesener som deg og meg

for å komme til syne

eller: kjærlighet er en praksis

en sky musikk

den kan ikke alltid høres

GULLIKSENS dikt er en flott start på dagen. Og når du skal hjem igjen, får du følge av Endre Ruset:

når ro kryper

oss i møte

som en trojansk

skilpadde

fylt med viltre

hester

finnes vi kanskje

vi klyver inn

rir av sted

Ergrer du deg over trikker som ikke kommer? Glem det. Én ting kan du være helt sikker på: Et godt dikt er alltid i rute.