JOBBINTERVJUER: Hodejeger Per Erik Henriksen råder 2. mai homofile til å skjule sitt privatliv i jobbintervjuer. Det er et dårlig råd fordi taushet ikke gir beskyttelse mot diskriminering.

Homofile kandidater som skjuler sitt privatliv, kan like gjerne velges vekk fordi de konkurrerer med kandidater som har normale (les: heterofile) familieforhold, fordi arbeidsgiver tror de er homofile, fordi de tilsynelatende har vanskelig for å akseptere sin homofili, eller fordi de flakker med blikket, gir vage svar og skjuler noe.

Mens heterofil praksis - i form av ektefelle og barn - er en naturlig del av de fleste jobbintervjuer, mener Henriksen at homofile skal unngå å være personlige. Han baserer sitt råd på det «ubehag» som «menn i 40-åra» føler når de tenker på to menn sammen. Hodejegerens fokus på sex er like upassende og unaturlig for homofile som for heterofile jobbsøkere. Dersom den homofile jobbsøkeren følger Henriksens (velmenende?) råd, innebærer det imidlertid at han/hun ikke kan snakke naturlig om sin kjæreste, om nevøer og nieser, ferieturer og fritidsinteresser. Den homofile kandidaten må si «jeg» når det ville vært naturlig å si «vi». Han/hun må omskrive historier og bruke kjønnsnøytrale ord med tolkningsmuligheter.

LO og NOVA la i juni 2005 fram en undersøkelse som viste at 35 % av lesbiske kvinner og 39 % av homofile menn lever skjult på arbeidsplassen. 60 % av disse gjør det i frykt for karrieren. 20 % av mennene i undersøkelsen oppga å ha vært utsatt for trakassering eller mobbing på arbeidsplassen. Det er disse høyst reelle fordommene Henriksen legitimerer.


HANS ERFARNE bransjekollega, Elin Ørjasæter, ga i Dagbladet 19.11.2004 et klart råd: Vær åpen! Hun slår fast at åpne homofile risikerer å bli diskriminert, men at risikoen er enda større for den som holder sitt privatliv skjult. I likhet med Ørjasæter, mener jeg den gode hodejegeren tar tyren ved hornene, stiller spørsmål som gir kandidaten mulighet for å være seg selv og aktivt utfordrer sine oppdragsgivere.


DERSOM hodejegere styres av det ubehaget de tror næringslivsledere føler, gjør de sine oppdragsgivere stor urett. Hvis den beste kandidaten havner nederst i bunken fordi hodejegeren ikke orker tanken på vedkommendes privatliv, skjer det på bekostning av bedriftens verdiskapning. Hvilken konkurranseutsatt bedrift har råd til å la slike fordommer styre sine valg av nøkkelmedarbeidere? Og hvilken oppdragsgiver har råd til å bruke slike hodejegere?