Norman G. Finkelsteins bøker om misbruket av Holocaust har vakt oppsikt - og blitt dysset ned.

I slutten av mars i år holdt Norman G. Finkelstein foredrag i studentersamfunnene i Bergen og Oslo. Besøket vakte oppsikt, blant annet fordi det ikke lyktes studentene å finne motinnledere. Hvem er denne mannen mange har så sterke meninger om, som ingen ville møte - og hva står det i bøkene hans? Et referat av noen av hans synspunkter kan være på sin plass.

Emneord

BØKENE ER SKREVET i og for en amerikansk kontekst som Finkelstein gir sin fortolkning av. Han lener seg tungt til en nærmest idéhistorisk studie om Holocaust og kollektiv hukommelse i USA fra 1945 til i dag, skrevet av historikeren Peter Novic.

Få amerikanske jøder var offer for Holocaust, og amerikanerne var ikke innblandet i denne hendelsen slik okkuperte land i Europa var. Likevel er Holocaust i USA blitt det mest tilstedeværende minnet om den annen verdenskrig.

Påstanden om at Holocaust er et amerikansk minne (American memory), hevder Novic, fører til at man lurer seg unna det amerikanerne har ansvaret for nå de ser tilbake på sin fortid, sin nåtid og sin framtid.

Et spørsmål som går igjen hos Finkelstein er hvorfor det er bygget et Holocaust-museum på The Mall i Washington og ikke et museum for slaveriet? Hva ville amerikanerne ha sagt hvis tyskerne bygde et museum til minne om de amerikanske slavenes lidelse i hjertet av Berlin, men glemte et Holocaustmuseum?

Raul Hilberg, en nestor innenfor Holocaust-forskningen, har gitt støtte til Finkelstein: «Da jeg leste {lsquo}Holocaust-industrien', var jeg midt oppe i min egen undersøkelse av disse forholdene, og jeg fant at han var på riktig spor... konklusjonene hans er til å stole på... Jeg er på ingen måte den eneste som i framtidig forskning vil måtte erklære meg helt og fullt enig med Finkelstein i hans gjennombrudd».

FINKELSTEINS TESE er at innflytelsesrike jøder i USA etter Seksdagerskrigen i 1967 utnyttet Holocaust som de ideologisk omarbeidet til et perfekt skjold som skulle beskytte Israel mot kritikk. Det er forklaringen på denne ideologiske omarbeidelsen Finkelstein setter seg fore å vise i Holocaustindustrien. Og det er fortolkningen av Holocaust som en unik hendelse uten historiske paralleller som bidrar til denne ideologiske omarbeidelsen av begivenheten.

Nå hevder Finkelstein videre at det bare er et ørlite skritt fra å hevde at Holocaust er unik til å hevde at Holocaust ikke kan forstås rasjonelt. Han hevder videre at sakraliseringen og mystifiseringen av Holocaust er det først og fremst Eli Wiesel som har stått for. Ifølge Finkelstein hevder Wiesel at Holocaust er en mysteriereligion, den leder til mørket, negerer alle svar, ligger utenfor, ikke under historien, unndrar seg både kunnskap og beskrivelse, lar seg ikke kommunisere, vi kan ikke engang snakke om den.

For å gi et inntrykk av temperaturen i Finkelsteins prosa, skal avslutningen på hans resonnement om Eli Wiesel tilføyes: «Men for sitt standardhonorar på 25 000 USD (pluss limousin med sjåfør) foreleser Wiesel om at 'hemmeligheten' om Auschwitz' sannhet ligger i tausheten.» Understatementet er ikke Finkelsteins metode.

Nå hevder Finkelstein videre at det i påstanden om at Holocaust er en unik hendelse også ligger en påstand om at jøder er unike, og dermed er saken snudd på hodet. Det er ikke jødenes lidelse, men at det var jøder som led som gjorde Holocaust unikt.

DEN NYE BOKA til Finkelstein heter «Hinsides chutzpah». Chutzpah er et jiddisk ord som brukes i amerikansk slang for freidighet og frekkhet. Undertittelen antyder at den er en oppfølging av pamfletten om Holocaustindustrien: «Om misbruk av antisemittisme og voldtekt av historien.» I introduksjonen skriver Finkelstein at «Israel-lobbyen» i USA spiller ut Holocaust-kortet og «den nye antisemittisme»-kortet. Dette kortet går ut på at kritikk av Israel er den nye antisemittismen. Finkelstein påstår at dette kortet ikke spilles for å forsvare Israels rett til å beskytte seg mot terrorisme, en rett Finkelstein hevder det er selvsagt at Israel har (s. 46), men for å legitimere de bruddene på menneskerettene som skjer i de okkuperte områdene under dekke av å bekjempe terrorisme.

«I denne boka skal jeg se på en variant av Holocaust-kortet, som altså er påstanden om den nye antisemittismen», hevder han, og lar ikke leseren sveve lenge i det uvisse. Alt i neste setning kan han slå fast at denne nye antisemittismen verken er ny eller at den handler om antisemittisme, og at det dreier seg om et skamløst misbruk av begrepet om antisemittisme som skal få det til å se ut som om det er jøder som lider og ikke palestinere. Det Israel-lobbyen regner som antisemittisme er overdrivelser og fabrikeringer, miskjenner legitim kritikk av Israel og den urettferdige men forutsigelige «spillover» fra kritikk av Israel til jøder generelt.

DET VIRKER SOM Finkelstein mener å finne beviset for at det forholder seg sånn i en gjennomgang av Alan Dershowitz' «The Case for Israel», som ble utgitt i USA i 2003 og kom på norsk i 2005 (på det kristne forlaget Norge i dag). Boka til Alan Dershowitz, professor i juss ved Harvard, overgår til og med Joan Peters' «From Time Immemorial» i løgnaktighet, ifølge Finkelstein. Den «er et av de mest spektakulære akademiske bedragerier som noen gang er publisert om konflikten mellom Israel og Palestina.» Joan Peters bok handler om opprinnelsen til den jødisk arabiske konflikten fra 1985 (på norsk i 2004 på det kristne forlaget Hermon).

Hoveddelen av den nye boka er ifølge Finkelstein en sidestilling av hva Dershowitz hevder er menneskerettighetenes stilling i de okkuperte områdene med funnene til alle menneskerettighetsorganisasjonene fra de samme områdene. Grunnen til at det forholder seg slik, er ifølge forfatteren ikke at Dershowitz er en sjarlatan: «Det er snarere en systematisk institusjonell partiskhet (bias) som muliggjør at slike bøker som «The Case for Israel» kan bli nasjonale bestselgere.»

TYSKLAND FÅR NESTEN gjennomgå hardere enn Israel-lobbyen i USA. Finkelstein snakker også om en tysk avdeling av denne lobbyen. Det er ikke vanskelig å forstå at Tyskland er tilbakeholden med kritikk av Israel, det trengs ingen aksept av tesen om den nye antisemittismen for å skjønne det. Litt elementær hermeneutikk er nok.

I registeret til boka figurerer Dershowitz oftest, etter han og nesten like hyppig figurerer Finkelstein selv. Boka gir inntrykk av at forfatteren går litt rundt seg selv i sin nye bok og ikke har så mye å komme med i forhold til pamfletten om Holocaust-industrien.

Den dominerende talemåten som ligger bak den nye antisemittismen er at Israel er blitt nasjonenes jøde, verdens jøde eller den kollektive jøde blant nasjoner. Resultatet av dette er ifølge Finkelstein at kritikk av Israel blir ansett for å springe ut av den samme giftige kilden som antisemittismen, og den er derfor per definisjon antisemittisk.

Da det ble oppdaget at SV hadde boikott av israelske varer i sitt program, ble det hevdet at å boikotte varer fra Israel så lenge de okkuperer palestinske områder, er det samme som fascistenes boikott av jødiske forretninger. Det er ikke vakkert å kneble legitim kritikk.

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Nemi av Lise Myhre

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Lise / distr. iblis@nemi.no