Stortingsrepresentant Carl I. Hagen har møtt mostand fra flere hold etter sine uttaleser om at utlendinger og innflyttere kanskje ikke er helt til å stole på. I Dagbladet 8.6 møter han andres meninger, blant annet mine, ved å kalle dem «barnslige» og han følger opp Fremskrittspartiets grep i samfunnsdebatten ved å fremstille seg i offerrollen. Jeg har ytret meg kritisk til et av hans politiske utspill, og dette tar Hagen som et forsøk på å «mobbe ham til taushet». Utsagnet får stå for Hagens regning.

Hagens innlegg er videre karakteristisk ved at han unnlater å omtale det saken dreier seg om. For saken dreier seg faktisk ikke om hvorvidt det skal stilles krav til norsk statsborgerskap ved ansettelse i ulike statlige stillinger. Det er en sak vi gjerne kan diskutere. Selv mener jeg at det for mange stillinger er naturlig med et slik krav. Jeg har for øvrig ikke hørt noen si noe annet. Hagen får tale for seg selv når han maler sine skrekkbilder med en «russisk forsvarssjef» eller en «pakistaner, tyrker, marokkaner, libyer, somalier, tamil osv» som leder i UDI.

SÅ TIL HOVEDSAKEN: Det karakteristiske ved Hagens utspill er at han her, som så ofte ellers, har en bisetning på lager, en bisetning som for offentligheten framstår som selve hovedsetningen. Det var ikke spørsmålet om nasjonalitetskrav som var hovedsaken i hans utspill 31. mai på TV2. Det var den engasjerte og lange bisetningen om at det kunne reises tvil ved lojaliteten til folk uten norsk pass. Han hektet den på forundringen over at Manuela Ramin Osmundsen ikke var norsk, men fransk. Det etterlatte inntrykk var tvilen og mistenksomheten. Var hun helt til å stole på? Ja ikke bare hun, som ikke hadde norsk pass, men den samme tvilen måtte vi anvende på alle de som faller inn under det svært upresise begrepet «innflyttere».

DET VAR DETTE jeg reagerte på. Hvordan definerer Hagen en «innflytter»? Det bor mange innflyttere i Norge og Norge har stort behov for de fleste av dem. Hagen sier på genrelt grunnlag at vi kan tvile på deres lojalitet. Vår viktigste oppgave som nasjon er å lykkes med integrasjon og inkludering. Det krever fasthet i forhold til at norsk lov gjelder for alle. Det krever innsats for å bygge et større «vi» framfor å henfalle til det som trolig er fristende for de fleste av oss når vi er usikre, å gruppere medmennesker i begrepene «vi» og «de andre». Det er denne fristelsen Hagen appellerer til. Og det er dette han bidrar til når han så engasjert sår tvil om innflytteres «lojalitet til fedrelandet».

Så la jeg til at dette får særlig tyngde når det fremmes av Stortingets visepresident som i TV-innslaget legger en tung hånd på Norges Grunnlov. Hagen er opprørt over at jeg kaller ham Stortingets visepresident når han her uttalte seg som Frps medlem av kontrollkomiteen. Så vidt han kan erindre er det første gang i hans karriere «at et medlem av regjeringen målbærer synspunkter på hvordan Stortinget organiserer sin kontrollerende virksomhet». La meg berolige; jeg har aldri målbåret noen mening om det. Carl I Hagen er Stortingets visepresident. Det er slik offentligheten nå forholder seg til ham. Når han ytrer seg i vår samfunnsdebatt er det med dette vervets tyngde vi hører ham. Det var mitt poeng.