IRAN: Marit Nybakk skriver engasjert om kvinnefrigjøring i Iran i Dagbladet 22.06. Hun hevder at «selv om kvinner i Iran lever i en annen kultur og har en annen religion, kan vi ikke operere med forskjellige standarder». Nybakk tar opp et særdeles viktig tema. I disse dager er det nettopp oppmerksomhet iranske kvinneaktivister behøver for å lykkes i sitt arbeid, men etter å ha lest Nybakks innlegg sitter jeg igjen med flere spørsmål. Hvilke midler vil Nybakk ta i bruk for å gjennomføre kvinnefrigjøringen? Hvilke krav stiller Nybakk til frigjøringen av iranske kvinner?

Disse spørsmålene kommer ikke uten grunn. Kravene om kvinnefrigjøring i Iran kommer nemlig fra samme person som i Dagbladet 11.08.2002 uttalte at hun: «støtter krigføringen i Afghanistan av feministiske årsaker». Den afghanske kvinnebevegelsen RAWA delte ikke Nybakks syn på feministisk krigføring og påpekte at målet med krigføringen neppe var kvinnefrigjøring. RAWA fikk dessverre rett.

KVINNEKAMPEN I Iran har pågått i en årrekke og fortsatt arbeider kvinner for å ta et oppgjør med lover de mener bygger på en før-islamsk kultur som ikke hører hjemme i islam. De argumenter for at islam er forenlig med demokrati og menneskerettigheter og at Shari,a er dynamisk og fleksibel. Selv om kvinnekampen i Iran er en langsom prosess, kan de også vise til resultater. Blant annet fremhever de vilkår de har fått innført i ekteskapskontrakten som gjør at kvinner stiller sterkere enn tidligere under en skilsmisse. Mens Nybakk på sin side peker på økt neglelakkbruk blant iranske kvinner som en viktig forbedring, velger altså iranske kvinneaktivister å fremheve helt andre sider ved sin kvinnefrigjøringskamp.

NOBELPRISVINNER Shirin Ebadi gikk tidligere i år ut sammen med flere andre iranske kvinneaktivister for å advare USA mot å invadere Iran. Ebadi ba innstendig om at iranere må få løse sine egne interne problemer og understreket at denne løsningen ikke kunne komme utenfra. Det samme gjelder for kvinnefrigjøringen. Den iranske kvinnebevegelsen inkluderer mange ulike bidragsytere og ikke alle ønsker å bruke den vestlige kvinnebevegelsen som modell. Før Nybakk fortsetter sin feministiske krigføring kan vi vel derfor be om at hun hører på kvinner som Ebadi og lar iranske kvinner føre sin egen frigjøringskamp. Nybakk skriver at vi i Norge har «brutt kulturelle, religiøse og sosiale barrierer for å sikre kvinners rettigheter». Skal ikke iranske kvinner få anledning til å gjøre det samme?