Petter Dass var ikke den allmuens talsmann vi har trodd, påviser Hanne Lauvstad i en ny doktoravhandling. Fiskerbondekulturen på Helgeland beskrives fra en lærd europeisk og kristen synsvinkel, og det finnes ingen entydig medfølelse eller oppvurdering av allmuen.


DET VAR i 1689 at presten Petter Dass (1647- 1707) flyttet inn på sogneprestens gård på Alstahaug ved Helgelandskysten og dermed overtok et av det rikeste og mest innbringende soknekall nord for Trondheim. Dass skulle for ettertiden bli kjent for sin leilighets- og heimstaddiktning som gjorde ham til en nybrottsmann innen norsk litteratur. Med utgangspunkt i hans mange verselinjer omkring levekår og dagligliv i Nordland har Herr Petter blitt beskrevet som en folkekjær, vennligsinnet og raus poet. Nå foreligger det ei avhandling som setter diktningen til presten i et helt nytt lys.

I mars 2006 disputerte Hanne Lauvstad på ei avhandling med tittelen «Helicons Bierge og Helgelands schiær». Fra undertittelen gikk det fram at avhandlingen tok for seg et av storverkene innen norsk litteratur, nemlig «Nordlands Trompet». Lauvstad er den første i Norge som har tatt doktorgrad omkring Petter Dass, diktning og ståsted i norsk litteraturhistorie. Avhandlingen foreligger nå i en skriftserie fra det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo (Acta humaniora, nr. 255). Det er blitt nesten 300 sider med spennende innhold og uvanlig resepsjon. I avhandlingen skisserer hun et bilde av Dass og hans skrifter som bryter med all tidligere tolkninger.


DE RELIGIØSE diktene til sognepresten fra Alstahaug fikk stor utbredelse på 1700-tallet i kjølvannet av innføring av konfirmasjon og skolegang i Norge i 1730-åra. En samlet utgivelsene av Petter Dass, skrifter kom først på andre halvdel av 1800-tallet og faller sammen med nasjonalromantiske strømninger i Norge og regional identitetsbygging i Nord-Norge. Det unge Norge trengte kraftfulle ikoner fra fortiden - figurer som kunne holdes fram i den nasjonale patriotismens ånd. Dass egnet seg utmerket som fyrtårn for de nasjonalbyggende holdningene som har satt sitt preg på oppfatninger av norsk litteraturhistorie til langt ut i etterkrigstiden. Det store diktsyklus «Nordlands Trompet» ble annektert som en del av vår skjønnlitterære kanon og lest som nasjonalbyggende tekst, skriver Hanne Lauvstad (s.142).

Særlig ble dikterpresten fra Nordland hyllet som en kjær og velkommen symbolfigur i de første fasene av det nordnorske regiondanningsprosjektet. Som den første innflytterforening i Kristiania blir Nordlændingenes Forening stiftet i 1862. Foreningene kaller sitt månedsskrift for Nordlands Trompet, og betegnelsen Nord-Norge blir lansert son navnet på landsdelen i nord. Utover 1900-tallet blir Petter Dass stadig vekk trukket fram som nordlendingen over alle nordfra. Petter Dass var den modige helgelendingen og fortidshelten som sto fram for folket under 400-års natten og som fortsatt fungerer som inspirasjon til nordnorsk stolthet og selverkjennelse. Den lange heltedyrkelsen kulminerte ved at landsdelens største avis, Nordlys, i 1999 kåret Petter Dass til årtusenets nordlending.


HOVEDINTERESSEN for diktningen til Petter Dass har siden andre halvdel av 1800-tallet naturlig nok konsentrert seg om hovedverket «Nordlands Trompet». Mer enn noe annet av hans diktning har dette gjort ham kjent og bidratt til ettertidens bilde av en frodig og folkekjær prest.

I norsk litteraturhistorie har diktverket status som en litterær kanon. Med dette verket diktet han makt til folket, har det vært hevdet, og man vil ha det til at den nordnorske fiskerbonde i sin tid kunne resitere hele verket utenat. Nordlands Trompet har i sin virkningshistorie blitt lest som et sosialrealistisk epos med klar forankring i kystkulturen på Helgeland. Historikere henter fortsatt faktainformasjon fra verselinjene, og rimene blir ofte brukt som kolorittisk kildemateriale i nordnorske bygdebøkene.


RIKTIGNOK riktignok innholder flere av diktene til Petter Dass heroiske skildringer av fiskernes kamp mot uvær og om hverdags slit for sitt daglige brød, men samtidig er det ikke mangel på svært negative karakteristikker av allmuen. Den kunne bli beskrevet som «forunderlige dyr». Oppfatningen av Dass som en godmodig, rettferdig og gavmild mann som identifiserte seg med fattige kystbønder og hadde medfølelse med lokalbefolkningen er med Lauvstads avhandling i ferd med å endres. Et sentralt poeng hos Lauvstad er at ettertidens kanoniseringen av verket som heimstaddiktning og barokkunst har løsrevet det fra sin historiske sammenheng på slutten av 1600-tallet.

Den pompøse hilsningstalen tidlig i verket har blitt tatt som uttrykk for at diktet henvendte seg til både lek og lærd, til både elitekultur og folkekultur.

Vær hilset I Nordlands bebyggende Mænd

Fra Værten i Huuset til træøøende Svend

Vær hilset I Kofte-klæd Bønder;

Ja samtlig saavel ud til Fiære som Field

Saa vel den der bruger med Fisken paa Gield

Som salter Graa-Torsken i Tønder.

Vær hilset i Geistligheds hæderlig Lius

Prælater og Orden i Helligdoms Huus

Hver i sin Bestilling hin gieve;

Tillige du velbetroed, Øvrigheds mand

Som bør bære Sverdet og Rætten i Land

Fra Vold og U-noder handthæve.

Hanne Lauvstad legger vekt på at diktverkets adressater er et høytstående publikum primært lokalisert innefor det dansk-norske eneveldets byråkrati i København. I hilsningsversene viser Petter Dass fram befolkningen i nord for tekstens intenderte lesere, som ikke er lokale fiskebønder, men derimot embetsmenn. Lauvstad neddemper i tillegg diktets faktakunnskap om Nordland og Troms og advarer mot ukritisk historisk bruk av en litterært tekst som følger en sjangermessig retorisk-poetisk logikk. De topografiske virkelighetsbeskrivelsen er med andre ord framkommet ved hjelp av et litterært filter. Sjangertilknytningen vil altså innvirke på hvordan Dass formidler sin nordlandske virkelighet.


FOR LAUVSTAD er Nordlands Trompet et førromantisk verk med klare kunstlitterære trekk og konvensjoner knyttet til 1600-tallets latinkultur, protestantisme og klassiske retorikk. Teksten kan verken reduseres til skjønnlitteratur eller sakprosa. Fiskerbondekulturen på Helgeland beskrives fra en lærd europeisk og kristen synsvinkel, og det finnes ingen entydig medfølelse eller oppvurdering av den. Normen er heller at allmuen skildres i lavstil, det vil si som dum, komisk, upolert - ja, som enfoldig og bondsk. Det er de rent litterære kvalitetene med hensyn til repertoar, språk og retoriske virkemidler som gjør Petter Dass til en stor dikter. Han «har en sjelden evne til å kombinere de litterære referansene med sine egen refleksjoner i et fyndig språk», skriver Lauvstad (209) som mener at disse evnene «skiller ham ut fra 1600-tallets rekke av middelmådige imitatorer».

Litteraturforskeren fra Oslo har laget et banebrytende og meget overbevisende arbeid om Petter Dass. Hun framviser et helt nytt bilde av dikterpresten. Det er å håpe at hennes doktorgrad kommer ut som vanlig og gjerne popularisertbok til neste år da Petter Dass skal markeres med 300 års minne for hans død. Helicons Bierge og Helgelands schiær vil bidra til en etterlengtet omvurdering av en av storverkene i norsk litteratur.

 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Pondus av Frode Øverli

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Øverli. distr. strandoverli@yahoo.com