Galskapens monotoni
Hovedpersonen i Tillers roman er en voksen mann som er innesperret på en psykiatrisk institusjon. Hverdagen er preget av galskapens monotoni og tvangsmessige ritualer: Trening, renslighet og klesvask. Når han på oppfordring fra psykiateren begynner å skrive om sitt liv, tar en vond og etter hvert skremmende fortelling form.

«Han tok til å slå med flathånda. Det var ein vond applaus han gav meg. Handa hans etsa seg inn i baken min.» Faren er alkoholisert og voldelig, mora er feit og trassig - en kilde til stadige sammenstøt foreldrene imellom. En eldre bror er, gitt sin akademiske legning, utfrosset fra familiens dysfunksjonelle samliv. Etter hvert griper barnevernet inn, og plasserer den yngste gutten i fosterhjem. Men på skolen er han aleine: «Dei populære gutane slo og slo, og klaska sendte lange ekko mellom murveggene. Det var stor forskjell på slaga.»

Grøsser
Boka begynner som en rå og brutal oppvekstskildring, og ender som en psykologisk grøsser. Tross de nådeløst direkte beskrivelsene av vold og hensynsløshet, er likevel skildringen av skam, fornedrelse og absolutt ensomhet det mest gruvekkende i romanen: Gutten som står utenfor, og som aldri ønskes inn i et fellesskap.

Gjennom et rytmisk, intest og presist språk, viser Tiller hvordan gutten under oppveksten etter hvert mister evnen til å forstå og tolke andre mennesker. Når empatien og virkelighetsforståelsen gradvis fases ut, virker det som en logisk konsekvens. Og skildringen er nettopp gjennom sin logiske oppbygning, en svært skremmende leseropplevelse. «Skråninga» kunne like gjerne hatt tittelen «Hvordan ødelegge et menneske».

Carl Frode Tiller er historiker med sagbruksarbeiderne i Namsos som spesiale, i tillegg er han musiker i bandet Kong Ler. Musikaliteten og den gjentakende rytmen i språket har fått enkelte anmeldere til å sammenlikne ham med Jon Fosse. Det skal han ta som den store komplimenten det er. Men én ting skal både han og omverdenen vite: Carl Frode Tiller er bare seg selv lik.