SAMFUNN: Sosialdemokratiet har som mål å være alt for alle, ikke mye for dem som trenger det mest, mener artikkelforfatter Heidi Nordby Lunde.

Julen 2004: De sosiale problemene i Vardø er så alvorlige at Frelsesarmeen og Røde Kors samler inn penger slik at de dårligst stilte familiene kan få feiret en verdig jul. En arbeidsledighet som har etablert seg på mellom 15-20 prosent fører med seg sosiale problemer som rusmisbruk og psykiske problemer. Arbeiderpartiets ordfører i Vardø sa den gang at det var staten som måtte ta ansvaret.


EU-LANDENE har trukket frem den nordiske modellen med en sterk stat og universelle velferdsordninger som et forbilde og norske sosialdemokrater soler seg i glansen av at Norge topper FNs kåring av hvilke land det er best å bo i. Allikevel er den mest brukte setningen i norsk offentlig debatt at «et så rikt land som Norge burde ha råd til ...» Så lenge fellesskapet betaler. Etter femti år med en stadig voksende sosialdemokratisk velferdsstat, har vi ikke kommet lenger enn at man fortsatt kan lese om eldre som tilbringer sine siste dager stuet vekk under uverdige forhold og at vanlige folk velger å betale seg ut av offentlig helsekø. Det er et tegn på sosialdemokratiets fallitt at selv rødgrønne ministre kjøper seg frem i barnehagekøen, men på tross av dette ligger debatten om den sosialdemokratiske velferdsstaten død. I fjor skrev statsminister Jens Stoltenberg at regjeringen vil føre en politikk som tar vare på den nordiske modellen og «motarbeide de politiske kreftene som arbeider for å kutte i velferdstilbudene, undergraver velferdstjenestene gjennom store skattelettelser og angriper lønnstakerorganisasjonene. Debatten i Europa understreker hvor utdaterte og umoderne høyresidens løsninger er.» Vardø er et eksempel på at reguleringer og velferdstjenester som hindrer omstilling og personlig ansvar ikke er bærekraftig på sikt, og at venstresidens demonisering av alternative løsninger hindrer en konstruktiv debatt om reformer.


DET ER Sverige som har vært det internasjonale idealet for den nordiske modellen, og den formidable veksten frem til rundt 1950 la grunnlaget for velferdsstaten. Veksten var koblet til et lavt skattenivå. Av landets femti største bedrifter har bare én blitt grunnlagt etter 1970. Etter dette økte skattenivået til gjennomsnittlig 50 prosent, arbeidsmarkedet ble kraftig regulert og offentlig finansierte velferdsordninger var uten sidestykke. Sverige betalte en høy pris og måtte gjennomføre store markedsorienterte reformer etter krisen på begynnelsen av 1990-tallet. Det norske oljeeventyret har muliggjort vår versjon av velferdsstaten, der vi har utviklet omfattende universelle ordninger, uavhengig av den enkeltes behov.

En gang i tiden var sosialdemokratiet Norge tuftet på tanken om en sosial utjevning der de rike skulle betale for de fattige. Ettersom tiden har gått har flere og flere sosialpolitiske rettigheter blitt lovfestet og universelle. Denne rettferdighetspolitikken gir Kjell Inge Røkke subsidiert melk, barnetrygd og makspris i barnehagen. Ethvert politisk grep blir legitimisert av hensyn til det bevegelige målet som kalles «de fattige».


NORGE fører en distriktspolitikk som fremmer en unaturlig bosetting hvor folk lever på trygd og attføring i bygdegettoer eller jobber i lavtlønnsnæringer holdt kunstig i live av staten. Det fører til manglende mobilitet og vekst i områder som kunne blitt livskraftige tettsteder med næringsklynger og levedyktige arbeidsplasser. Det mye omtalte næringspolitiske smykkeskrinet til næringsminister Odd Eriksen har som mål å omfordele penger fra nye konkurransedyktige arbeidsplasser til gammel døende fagforeningsbeskyttet industri. Dette til tross for at NHO advarer mot at mangel på arbeidskraft kan bli den viktigste veksthemmende faktoren i årene fremover. Skattebetalerfinansiert dørfabrikk til Årdal er et eksempel, der andre dørfabrikkanter protesterte fordi det som er et distriktspolitisk tiltak skader deres konkurranseevne. Samtidig viste Union-saken at et halvt år etter at sosialdemokratene ville hindre nedleggelse, hadde ni av ti tidligere ansatte ved bedriften fått ny jobb i levedyktige små og mellomstore private bedrifter i regionen. Aetat skriver på sine hjemmesider at det er et økende behov for både ufaglært så vel som høykompetent arbeidskraft. Samtidig står 800 000 personer utenfor arbeidslivet og lever av det tvungne sosialdemokratiske fellesskapet. Hvordan er dette mulig i «verdens beste land å bo i»?


OMFORDELINGEN av godene skjer hovedsaklig til en relativt godt bemidlet middelklasse, som også utgjør flertallet av velgerne. Høyt utdannede caffe-latte drikkende nordmenn vil ikke gi opp sine goder for å prioritere de som faller utenfor. Forsøker man å utfordre det sosialdemokratiske system står et skrekkabinett av 68-ere klare til å høvle ned enhver motstand gjennom å rope om brutalisering og forjævlisering av samfunnet. Det sosialdemokratiske meningshegemoniet har parkert all debatt om alternative samfunnsløsninger som «ultraliberalistisk», og som alle gode sosialdemokrater vet er troen på markedsløsninger og personlig ansvar usolidarisk. Resultatet er et samfunn der det sosiale sikkerhetsnettet har grodd seg sammen til et tyngende vått ullteppe av tiltak som hindrer fremvekst av nye muligheter. Dermed svikter systemet selve grunnideen bak velferdsstaten - nemlig å hjelpe de som for kortere eller lengre tid ikke er i stand til å klare seg selv. Hadde målet vært å hjelpe de som trenger det mest, ville universelle støtteordninger ha utspilt sin rolle for lengst. Men sosialdemokratiet har som mål å være alt for alle, ikke mye for dem som trenger det mest.

Unge Høyres leder Torbjørn Røe Isaksen skriver i Dagbladet at «der det før var en selvfølge at det offentlige skulle steppe inn når det sivile samfunn sviktet, anses det i dag som politisk svikt når det sivile samfunn også tar ansvar.» Hans hovedanliggende er venstresidens monopolisering av den offentlige debatten. Mitt hovedanliggende er at selv om den nordiske modellen fra utsiden virker fristende, står egentlig sosialdemokratiet og råtner på rot. Både enkeltpersoner, organisasjoner og næringsliv tilpasser seg ulike statlige tiltak i stedet for å bruke sine evner og ressurser på å forsøke å stå på egne ben.

Et velferdssamfunn er avhengig av omstilling og utvikling for å være bærekraftig på lang sikt. Den sosialdemokratiske velferdsstaten skaper et dysfunksjonelt fellesskap som passiviserer befolkningen og hindrer innovasjon og nyskapning i alle deler av samfunnet. At Norge ikke har blitt Europas svar på Vardø er ikke på grunn av, men på tross av en omfattende stat.
 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Nemi av Lise Myhre

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Lise / distr. iblis@nemi.no