BOK: «Winkie» handler om en liten skabbete teddybjørn som jages à la Harrison Ford, før han vettskremt stilles for retten for å være en livsfarlig terrorist.

Vi følger den farseaktige rettssaken, samt Winkies tilbakeblikk til den gang han bare var en vanlig kosebamse, til trøst blant annet for Clifford Chase. Det rene vås? Både ja og nei.

Mye humor
Jeg må innrømme at det tok litt tid å bli med på dette litt selsomme plottet. Men så har Chase så mye humor, så mange gode poeng og et så overbevisende språk, at jeg etter hvert ble nysgjerrig på fortellingen om den lille bamsen.

Som teddybjørner flest blir Winkie stadig sveket av barn. De glemmer ham når de har vokst fra seg behovet for kos av en liten bamse. Når Winkie for femte gang plasseres på hylla, bestemmer han seg for å bli virkelig. Med viljens kraft blir han levende, hopper ut vinduet, og begir seg på vandring ut i skogen for å leve som et skikkelig dyr. Han får datteren lille-Winkie, men hun blir stjålet av en eneboerprofessor i skogen; den virkelige bombemannen. Winkie forveksles med ham, derav hans fortvilte situasjon.

Uskyld og terror
Chase leker seg i denne boka som både er hardbarka action, barnebok, kjærlighetsroman og vel også Clifford Chase` selvbiografi (gjennom Winkies blikk følger vi bl.a. forfatterens barndom). I ei bok som handler om rørende Ole Brumm-aktig uskyld i et terrorhysterisk USA.

Den tar også et overflatisk sveip innom århundrenes andre hekseprosesser. Mer interessant er det at Chase viser hvordan for eksempel overbetjenten, som i begynnelsen både har empati og et snev av fornuft, forvandles til en irrasjonell hevner som vil straffe Winkie for enhver pris. Der blant annet Winkies noe underlige framtoning forklares med en «sjelden medisinsk tilstand som faktisk kan se ut til å være ganske utbredt i visse deler av verden, som for eksempel i Asia og Midtøsten... en yngleplass for terrorister».

Rettsaken er en farse der bevis underslås, forsvareren er elendig, dommeren bare trett av jobben. Til alt overmål presenteres denne boka som en tidsriktig dokumentar.

Plottet er underbygget av «Sebald-aktige» fotografier av Winkies barndomshjem, landskap og av Winkie selv: En liten skabbete bamse med straffedrakt og fangenummer.

Eller også som liten teddybjørn som stirrer inn i en eventyraktig skog med undertittelen «Tomrommet mellom å elske og ikke finne». Svært vakkert og poetisk i en veloversatt, anbefalelsesverdig og nokså snål bok.