FILM: De fleste som har vært barn kan minnes gufsene fra den nifse, mystiske og falleferdige villaen i nabolaget. Villaen som huset en gammel, innbitt pensjonist som gjorde det til sin oppgave å gjøre livet spennende for gatas eventyrlystne.

Fra øverste hylle
DJ bor på motsatt side av et slikt hus og en slik gammel mann. Nebbercracker terroriserer ungene i gata, og gjør alt han kan for at de skal holde seg unna plenen hans. En dag blir Nebbercracker hentet av en sykebil, og i hans fravær begynner huset å oppføre seg særdeles merkelig. Det sluker alt og alle som beveger seg innenfor gjerdet. DJ, Chowdy og Jenny ser det som sin oppgave å stoppe huset, for i kveld er det nemlig Halloween, og med det mengder av barn som vil våge seg innenfor gjerdet.

Animasjonen i «Monsterhuset» er fra øverste hylle. Den omfattende bruken av Performance Capture (ekte skuespillere agerer bevegelsene til figurene før de blir omdannet til animasjon i en datamaskin) gjør sitt til at alle beveger seg menneskelig og troverdig.

For polert
Filmen er i det hele tatt en fryd for øyet.

Dessverre går det lang tid før man kan si det samme om innholdet. Den første halvtimen er nemlig gørr kjedelig. Ingenting skjer. De barnevennlige vitsene er heller ikke mye å skryte av, men etterhvert våkner huset til live, og med det også resten av historien - som viser seg å inneholde et par virkelig artige og overraskende vendinger, men som aldri riktig fengsler.

Filmen er i det hele tatt for polert og perfekt, og makter aldri å skape noen aura av uhygge rundt det skumle huset. Det er som om Kenan har tenkt at «Monsterhuset» skal være en barnevennlig affære, og med det på voksent vis fjernet magien.

Slik sett er de faktiske husene, de med gjengrodde hager, knirkende dører og mørke vinduer, å foretrekke.