Det gjelder å stake ut en kurs som både forsvarer minoriteters rettigheter og de kulturradikale verdiene.

KOSMOPOLITIKK: Det har vært et polariseringens år. Siden Jyllands-Posten publiserte Muhammad-karikaturene 30. september 2005, er debattklimaet blitt tøffere.

Man skal passe seg før man åpner munnen. Tenk bare på debattene etter Jostein Gaarders kronikk og bråket omkring forumet til Shabana Rehmnan, Nina Witoszek og Hans Rustad. Mistenksomheten brer om seg. Det ropes opp om trusler mot ytringsfriheten, om antisemittisme - eller om islamhets - raskere enn før. Krigen i Libanon har forsterket frontene.

Ett år etter tegningene, og fem år etter terrorangrepet mot USA, er få tendenser farligere. Ideen om sivilisasjonskonflikter kan vise seg å bli en selvoppfyllende profeti, ikke bare tomt prat. For å unngå dette, er det nødvendig å bryte med polariseringens destruktive logikk.


STRIDEN OM karikaturtegningene viser hvordan globaliseringen også, og ikke minst, omfatter globaliseringen av fornærmelser. Raseriet, de skarpe avislederne og gatedemonstrasjonene - fra Indonesia til Marokko - ble selektivt formidlet tilbake til oss nordboere via tv-skjermen. Ramponerte ambassader, brennende flagg, og livredde norske soldater i Afghanistan møtte den tacospisende familien i sofakroken. Bare et lite mindretall sto bak eller støttet volden, men frykten brer seg i stua. Samtidig er mange muslimer overbevist om at de gudløse vesterlendingene vil dem vondt, selv om langt fra alle støttet trykkingen av tegningene. Ganske få mennesker kan gjøre ubotelig skade i vår tid.

Det finnes ingen patentløsning på karikaturstridens underliggende dilemma. Ytringsfriheten er en sentral verdi, som møter en utfordring fra radikal islamisme og annen politisert religion. Det gjelder å stake ut en kurs som både forsvarer minoriteters rettigheter og ytringsfriheten, kvinnefrigjøringen og sekulariseringen. Balansen mellom toleranse og universalisme må gjenfinnes, en balanse som synes fjernere for hver omdreining i polariseringsspiralen.


ET FØRSTE SKRITT må være å gå inn for en syltynn universalisme . Visse verdier skal være allmenne og ukrenkelige, i Oslo og i Peshawar, men et mangfold av veier til det gode liv må anerkjennes som likeverdige.

Verken nihilisme eller absolutisme gir noe godt alternativ, men stadig flere europeiske samfunn deler seg i to langs denne aksen. Danmark og Nederland er opplagte eksempler, men Norge er i ferd med å følge etter. Rundt halve befolkningen mener problemet er absolutisme, og ønsker større respekt for forskjellighet. Den andre halvdelen mener at problemet er nihilisme. Enkelte har søkt tilbake til faste verdier som religionen, familien og nasjonen, men de fleste ser ut til å være mest opptatt av trusselen islam (-ismen) utgjør overfor verdier som ytringsfrihet, likestilling og demokrati. Noen er litt for opptatt av dette.

Det er ikke bare kristenfundamentalister av typen Vebjørn Selbekk som har vanskelig for å snakke om noe annet enn islam. Det samme gjelder for eksempel Ole Jørgen Anfindsen, Hans Rustad og Hege Storhaug. Sistnevnte kommer med boken «Men størst av alt er friheten» i disse dager, og skriver blant annet: «Den nye innvandringen og religionspolitiske krefters stigende innflytelse kan føre til at vårt demokratis ideologiske grunnlag utvannes.»


MAN KAN AV OG TIL få inntrykk av at valget står mellom opplysning og toleranse for minoriteters levevis. Polariseringens logikk er fristende, men å stille spørsmålet på den måten ble avvist allerede av opplysningsfilosofene. Voltaire gjør det ettertrykkelig i «Traktat om toleranse» fra 1763. Selv om han ikke likte de protestantiske hugenottenes pietisme, forsvarte han deres rett til å leve etter sin tro. Denne posisjonen har åpenbar overføringsverdi.

Storhaugs påberopelse av opplysningsarven mot «den rene formørkelsen» og «de nyttige idiotene» som angivelig aksepterer den, er altså ensidig og fordummende. I forhold til det som er utbredte holdninger i mange vestlige samfunn, trengs en forskyvning av hvilke universelle verdier det er verdt å kjempe for og en utvidelse av området der mangfold må aksepteres. Tiden er kort sagt inne for en kosmopolitisk kulturradikalisme.

Filosofen Kwame Anthony Appiah har i boken «Cosmopolitanism» gitt et grunnlag for den første delen av et slikt prosjekt. Han tar utgangspunkt i opplysningstidens europeiske kosmopolitisme og dens interesse for fremmed litteratur hos forfattere som Goethe, Hume og Richard Burton, som også skrev dikt:

All Faith is false, all Faith is true

Truth is the shattered mirror strown

in myriad bits; while each believes

his little bit the whole to own.

Speilet er knust, og hver og en av oss får bare reflektert en liten bit av sannheten. Fra et slikt perspektiv blir kosmopolittens motstander den som insisterer på at hans lille skår viser Alt og vil tre det nedover ørene på andre, enten han er islamist eller selvsentrert vesterlending.

Kosmopolitten vet at det er mange verdier det er verdt å leve for, og at ingen kan leve etter alle. Ulrich Beck sier det slik i sin siste bok, «Cosmopolitan Vision»: «Alle er likeverdige, og alle er forskjellige.»

Men det må være grenser for den kosmopolittiske toleransen. Ingen kan eller bør akseptere urett, ikke minst den som ikke rammer en selv.


KULTURRADIKALISMEN har nærmet seg spørsmålet om universalisme fra motsatt side. Den har forsvart universelle, men også opposisjonelle, verdier. Som bevegelse hadde den sin storhetstid i Norge midt på 1900-tallet. Da var målet å erstatte religion, tradisjon og familie med vitenskap, fornuft og rasjonalitet. Kulturradikalismen har alltid hevdet at kulturelle mønstre er politiske og derfor diskutable. Det har sjelden vært en mer aktuell innsikt enn nå. Men retningen er også moraliserende. Man ønsket å endre strukturene som undertrykket enkeltmennesket, også hos andre grupper enn den man selv primært identifiserte seg med. Kulturradikalismen gikk inn for kvinners rettigheter og seksuell frigjøring, men var også radikalt individualistisk og sekularistisk. I dag vil en ukritisk videreføring av dette prosjektet skape konflikt, på tross av at verdiene har en del for seg.

Både kosmopolitanismen og kulturradikalismen forholder seg til balansen mellom det partikulære og det universelle, men nærmer seg problemet fra ulike sider. Svaret vårt ligger i en kombinasjon: En kosmopolitikk som er seg bevisst toleransens grenser, og en kulturradikalisme med større følsomhet overfor variasjon.

I dag kjemper den kulturradikale kosmopolitten mot at EU skal bli en kristen klubb, og for at velferdsstaten skal bli verdinøytral. I Norge betyr det blant annet at stat og kirke ettertrykkelig skilles. Argumenter om at islamismen truer det sekulære demokratiet klinger hult, all den tid de ikke følges av en motstand mot statskirken.

Heller enn å frykte at den norske kulturarven utvannes, noe som møtes med problematiske tiltak som KRL-faget, bør staten etterstrebe en frigjøring av det positive potensialet i tverrkulturelle møter. I vår nye bok Kosmopolitikk viser vi blant annet hvordan dette kan realiseres i innvandringspolitikken.


I KARIKATURKONTROVERSEN ble behovet for en demokratisering av kommunikasjonsmidlene synlig. En globalisert ytringsfrihetspraksis, der ingen tør å si noe som ikke kunne ha vært sagt hvor som helst, ville være utenkelig og uakseptabel. Den ville i realiteten bety en innskrenking av ytringsfriheten. Derimot kan man gå inn for en spredning av kommunikasjonsmulighetene, slik at flere får en reell anledning til å benytte seg av denne verdifulle rettigheten.

Et av de store siviliserende fremskrittene menneskeheten har gjennomgått de siste hundreårene består i at stadig mindre betraktes som hellig og fritas for kritisk granskning. Det er en prosess som må fortsette, men den må bli mer symmetrisk. Det er hellige kuer å slakte også i Vesten. Hvordan det enn foregår er det imidlertid nødvendig å sørge for at det skjer med takt. De som faktisk er medlem i samfunnet det gjelder bør gå foran.


FOR Å BRYTE MED polariseringens destruktive dynamikk, er det nødvendig at noen tar det første skrittet. Århundrer med kolonialisme og europeisk dominans tilsier at det er Vestens tur. En utstrakt hånd kan bidra til at progressive krefter på begge sider danner nye allianser. Å heller pleie sine fiendebilder, er å gi fra seg sine beste kort. Den monomane interessen enkelte samfunnsdebattanter har for politisk islam, er et eksempel. En slik holdning er krisemaksimerende, og minner mer om etterkrigstidens maoisme og antikommunisme enn om humanisme. Vårt alternativ er å bygge tverrkulturelle allianser basert på en optimistisk visjon og en syltynn universalisme.