CD: Uten komp av noe slag, bare ikledd sin egen nakne stemme, innleder Solveig Slettahjell sitt femte album. «Where do you run to?» spør hun. Hva er vitsen med å løpe, for «I'm right here». Låta er skrevet av Slettahjell selv sammen med pianist Morten Quenild og repeterer de samme linjene som en mantra.

Tilværelsens dobbelthet
Teksten inneholder uttrykket «good rain», som også er tittelen på den vakre sangen som har gitt albumet navn. Det gode regnet uttrykker ifølge Slettahjell tilværelsens dobbelthet; at man kan nyte noe som i utgangspunktet oppleves som negativt, i dette tilfellet regnvær.

Ikke en helt ny metafor, tankene går til «Singing in the Rain». Men vi er langt fra Gene Kellys glade, rytmiske plasking i 1950-tallets Hollywood-kulisser. Som på tidligere plater dyrker Solveig Slettahjell og hennes Slow Motion Quintet det musikalske og tekstlige understatementet. Innholdet ligger mellom toner og ord, i tomheten som fyller det vi ikke hører.

Holder tilbake
De sparsomme arrangementene lar alle instrumenter komme til sin rett: Sjur Miljeteigs trompet, Quenilds piano og keyboard, Mats Eilertsens basslag og Per Oddvar Johansens diverse triks med trommer og elektronikk.

Slettahjell holder tilbake, toner ned, lar seg aldri friste ut i det patetiske eller overfølsomme. Slik sett er denne musikken i tradisjonell forstand cool. Kanskje er det derfor den har slått an på konserter ute i Europa og i bejublende kritikker internasjonalt. Dette er tidsriktig musikk, og disse folkene er trofaste mot sin egen stil. Hvis «quiet is the new loud», som det heter, viser dette ensemblet at «slow is the new speed».