CD: Det kan fort bli svett når nordmenn gir seg i kast med Negro Spirituals. Litt «Beat for beat» liksom. Men Kristin Asbjørnsen fra Krøyt og Dadafon har heldigvis unngått klamhetsfella ved å ikke gå inn for å låte verken svart eller ekte.

Er seg selv
Hun nøyer seg ganske enkelt med å være seg selv, og holder fast ved de eiendommelige fraseringene som plasserer henne blant Norges mest særegne vokalister.

Når man spiller inn et knippe låter som har blitt framført så mange ganger før, må de nødvendigvis tilføres noe nytt for å være av interesse.

Fanger lidelsen og håpet
Selv om Asbjørnsen ikke har slitt på bomullsmarkene i lenker, klarer hun å fange både lidelsen og håpet i sangene som ble til for å lette svartes kamp for tilværelsen under den hvite slavemakta.

Og hun gjør det som bare Kristin Asbjørnsen kan.

Åpningssporet «Trying To Get Home» er ikke bare et glimrende anslag: den rommer også essensen i utgivelsen ved å spille på et omfattende følelsesregister, samtidig som den viser fram stemmen for alt den er verdt. Bandet, bestående av Jostein Ansnes, Jarle Bernhoft og produsent Anders Engen, holder tilbake på de rette stedene for å gi Kristin det nødvendige spillerommet, og fyller ut lydbildet med velklingende koring andre plasser.

Tolkninger som «I'm On My Way» og «Come Go With Me» levner likevel liten tvil om at dette er Asbjørnsens show, hun synger så hårene reiser seg.

Sjel og formidlingsevne
Med sin åpne tilnærming former hun materialet på samme tid som hun lar seg forme av den. Geografisk og etnisk opphav spiller ingen rolle, det hele koker ned til sjel og formidlingsevne. «Wayfaring Stranger» er rik på begge deler.