INCEST: Støttesenteret mot incest (SMI) gjør en meget viktig jobb. Alle hensiktsmessige ressurser bør brukes for å bekjempe overgrep mot barn. I likhet med andre av oss som utfordrer samfunnet og avdekker krenkelser og overgrep, opplever også SMI motkrefter som ikke ønsker å problematisere overgrep. Motkreftene må møtes med avsløringer og kunnskap. Det er derfor grunnleggende viktig å utvikle kunnskap og formidle korrekt og saklig informasjon.

SMI hevder i sin reklamekampanje som går på kino og tv at «En av fem barn blir utsatt for seksuelle overgrep». SMI viser selv til to studier. En undersøkelse utført av Sætre, Holter, Jebsen fra 1986 viser at 19 prosent av jentene og 14 prosent av guttene har blitt utsatt for seksuelle overgrep. En undersøkelse i Folkehelseinstituttets regi (Tambs 1994) viser at fem prosent av jentene og en prosent av guttene har blitt utsatt for alvorlige seksuelle overgrep. De høyst ulike resultatene grunner i ulike kriterier for å definere seksuelle overgrep. Sætres et al.s undersøkelse har blitt kritisert for å ha en definisjon som er uforholdsmessig vid og inkluderer handlinger som ikke kunne forstås som seksuelle overgrep (Jordheim Larsen og Pedersen 2005). Tambs' definisjon hviler på offerets negative opplevelse av hendelsen, og avgrenser seg mot hendelser som forskeren selv vurderer som mindre alvorlige, f.eks. blotting. Dessuten inkluderte han kun hendelser som var skjedd før 16-årsalderen. Uansett definisjonsgrunnlag, kriterier og tolkning, verken de refererte studiene eller andre studier har tallgrunnlag som dokumenterer SMI's påstand i reklamen. Det som gjør SMI's utsagn spesielt problematiske er at de visuelt gir inntrykk av at dette handler om overgrep i nære relasjoner, mens tallene henviser til et videre fenomen. Det er klart villedende å illustrere ett fenomen, men tallfeste et annet.

ETTER BJUGN-SAKEN utviklet det seg en frykt for potensielle overgripere, og en redsel for selv å bli mistenkeliggjort. Brøgger og Wiik (2003) forklarer dette som en panikkepidemi. Min bekymring er at SMI's påstand står i fare for å legge grunnlaget for nok en panikkepidemi. Et mulig resultat av SMI's påstand er mistenksomhet overfor partner, besteforeldre, steforeldre, nabo, idrettslederen og de ansatte i oppvekstinstitusjonene. Motreaksjon etter Bjugn-saken, var nær en lammelse av dette feltet i flere år der antallet anmeldte seksuelle overgrep sank betraktelig i perioden som etterfulgte saken. Underrapportering av overgrep er også en svært uheldig konsekvens.

Reform - ressurssenter for menn mener at barn trenger alle gode omsorgspersoner de kan få. De trenger tett kontakt med sine fedre, de trenger menn som ansatte i barnehagene, de trenger aktive besteforeldre, de trenger steforeldre og nabokjerringa som bryr seg. Vi må unngå en samfunnsutvikling med unødvendig mistenkeliggjøring. Aktsomhetsnivået, beredskapen og tiltakene må treffe, og må av den grunn baseres på realiteter. Skal vi komme videre, profesjonalisere og målrette tiltakene, må noen ta på seg oppgaven å etterlyse etterrettelighet. SMI fortjener status som sannferdige og troverdige, men mest av alt trenger barna det. Barna trenger troverdige talspersoner for selv å bli trodd.