JEG BEUNDRER PIONERENE. Den første kvinnen som gikk i bukse eller kvinnen som talte presten midt i mot. Betzy Kjelsberg var en foregangskvinne som ville gi kvinnene i industrien et levelig arbeidsmiljø. Hun, og andre kvinner, gikk nye veier for å sikre kvinners rettigheter. Felles for dem alle var at de så og kjempet mot samfunnsstrukturer som holdt kvinner nede. Nå er hennes oldebarn formann i et politisk parti, og får beundring for å ha kjempet seg opp i et mannsdominert miljø.

DETTE HAR FORLEDET enkelte til å hevde at Siv Jensens er en feminist. Jeg liker, og er imponert over henne, men erkjenner også at hennes politiske kurs er en trussel mot et likestilt samfunn. I FrP står likestillingstanken svakt, både som organisatorisk og politisk sak. Dette er et valg, basert på en ideologi at hver og en klarer seg best alene. Arbeiderpartiet har løftet likestilling som et grunnleggende rettighetsspørsmål. I AP er det 50% kvotering. Det er vel bedre å sikre rettigheter for de mange, enn å nøye seg med å applaudere de få? Det kan da ikke være bedre å ha en tøff en på toppen, enn 50% tøffe kvinner overalt?

HEGE STORHAUGS hylling av FrP bunner i et engasjement for minoritetskvinners rettigheter. Tall fra Amnesty viser imidlertid at jo mer makt menn har i et samfunn, jo mer omfattende er menns vold mot kvinner. Dette viser en sammenheng mellom arbeidet venstresiden hver dag gjør - for kvinner i lederposisjoner, for retten til arbeid, for retten til egen pensjon. Alt vi gjør for å styrke kvinners stilling, er et arbeid for å gjøre at hun slipper å leve et liv med vold. Så når Hege Storhaug indikerer at venstresidens kvinner bare bryr seg om kvotering og likestilling, så vil jeg svare: Det å sikre kvinner frihet, egen økonomi, innflytelse på maktarenaer, demokratiske rettigheter, det er en helt sentral del av arbeidet for å sikre henne i et liv i fred fra vold. Det å sikre kvinner rett til skilsmisse, det å sikre henne et arbeid, er avgjørende for å sikre at hun kan leve i fred. Det å sikre at hun kan velge, at hun har et alternativ, vil sikre henne trygghet i livet.

Å ARBEIDE FOR KVINNERS RETT til et liv uten vold er således en mynt med to sider. Den ene siden er å sikre henne konkret mot vold gjennom rettssikkerhet og internasjonalt arbeid. Her kan alle politiske partier i Norge gjøre en jobb, og det gjøres hver dag. Den andre siden av mynten er å sikre likestilling i et samfunn fordi det skaper et samfunn med mindre vold. Og det er jo så genialt at alt henger sammen med alt. Sørg for kvinners demokratiske rettigheter, sørg for likestilling, sikre dem mot vold, og få samtidig økonomisk vekst, BNI, skattepenger, samferdselsutbygging, industri, velferd og kanskje også det lille store ordet Lykke?

Når en ser hvor nært det å kunne leve et liv uten vold er knyttet til likestilling, finnes det ikke noen unnskyldning for å ikke ta et oppgjør med machokulturer som motarbeider likestilling. Det finnes ingen unnskyldning som rettferdiggjør at kvinner ikke får leve i fred. Vi som aktive politikere må ta et ansvar for at alle innbyggere i Norge og internasjonalt skal få leve et liv uten frykt for overgrep og vold.. Men løsningen er ikke å utålmodig gå bort fra feminismen. Tvert i mot.

FRP ER UTTALT mot kvotering, mot likestillingsloven, og mot likelønnstiltak. Frp-formannen mener kvinner må ta større ansvar selv, for eksempel i kampen for likelønn. Statistikken er tydelig, kvinner kommer dårligere ut på de fleste områder. Og dette mener Siv Jensen at kvinner må ta ansvaret for selv. Hvor langt vil hun gå. Har kvinnen også ansvar for ikke å bli utsatt for vold? Den logiske konklusjonen av Siv Jensens resonnement, er at hun mener at kvinner er mindre dyktige eller mindre arbeidsomme enn menn. Dette er faktisk den eneste rimelige konklusjon på hennes argumentasjon. Dersom Siv Jensen da mener at dette ikke skyldes diskriminerende samfunnsstrukturer, må det nødvendigvis skyldes at kvinner er menn underlegne. Dette mener neppe Siv Jensen, men det er like fullt en forutsetning for hennes resonnement.

DER ARBEIDERPARTIET mener det er strukturell diskriminering som fører til forskjeller, synes det som Jensen sin forklaring er at kvinnene, individuelt sett, ikke er flinke eller arbeidsomme nok. Er det slik, Siv Jensen, at når kvinner i gjennomsnitt får klart lavere lønn enn menn for samme arbeid, når kvinner er klart underrepresentert i lederjobber og i styrer, at kvinner med minioritetsbakgrunn ikke snakker norsk, så skyldes dette at kvinnen selv ikke har kjempet hardt nok? At hun, med sitt kjønn, ikke er dyktig nok? Eller er det ka slik at samfunnet ikke verdsetter kvinners innsats godt nok, og at det må politisk påtrykk til for å få endret strukturene? Det er politisk aktivisme som har fått likestillingen dit den er i dag. Det vil neppe Siv Jensen nekte for. Men nå er det plutselig stopp - herfra og inn må kvinnene klare seg selv, til tross for massive ulikheter. Står det til troende?

SAMTIDIG SOM PERSONEN Siv Jensen blir fremstilt som kjerringa mot strømmen i et samfunn hvor kvinnene allerede har stått i strømmen i årevis, ser vi konturene av en politisk strategi. Hun sier én ting og gjør noe annet. Siv Jensen sier hun er feminist, men står for en politikk som fører til økte forskjeller mellom kjønnene. Siv Jensen har i Dagsavisen bedt om å bli bedømt ut fra hva partiet gjør i praksis, og ikke etter hva programmet sier. Hvilket jo må sies å være et noe merkelig budskap. Vil du, Siv Jensen, predike partiets programfestede politikk, eller vil du prøve å berolige alle kvinner med at du er for likelønn, barnehageplasser og likestillingloven? Hvem skal vi tro på - partilederen som står for et program, eller debattanten som prøver å fornekte det?

DET ER MIN PÅSTAND at den individuelle likestillingen ikke kan oppnås uten at grunnstrukturene i samfunnet er tilrettelagt for det. Det kan synes som om de kvinnene som nå ligger i bunnløs beundring over Siv Jensen mener at vi nå er kommet dit. Der er jeg uenig. Selv om vi en gang skulle komme dit, står verden fortsatt overfor likestillingsproblemer av skremmende dimensjoner. Angolanske Paula er bekymret for datteren sin, fordi jentene må ligge med læren for å få karakterer. Hun fryktet at læreren har HIV. Hun fryktet sin datters liv. Den kvinnelige byråkraten i Kina er overbevist om at kvinner i hennes land ikke blir ledere fordi de «ikke er kvalifisert ennå». Det er også vanskelig å glemme kvinnen som deltok på et kurs i Sarajevo. Hun mistet jobben fordi hun ble seksuelt trakassert og sa i fra. Det samme gjelder den kvinnen som ikke får komme til Norge hvis FrP får gjennomslag for sin strenge innvandringspolitikk. Ikke for noen av disse vil Siv Jensens individualiserte feminisme hjelpe. Hennes feministiske smykkeskrin er tomt.