Blendet av glamour
Nå forstår alle at han selv vil benekte enhver likhet med «virkelige» personer. Han gjør bare det mange forfattere gjør for tida; lefler med forfatter-jeget, for at vi skal undre oss over hva som er fiksjon og hva som er virkelig. Og her se hvordan mediene lager fiksjon av kjendisers (Behns) privatliv.

Men Behn er litt for blendet av glamourlivet til å klare å dissekere det. Og muligens litt for selvforelsket til å lage en overbevisende harselas over den Ari Behn som fremdeles lever på terningkast seks fra den fryktede litteraturkritiker Tinic Talèn i kulturavisen VG.

Bokas forteller er Kryx Zissvoll: «En fjerdedel tater og trekvart jålebukk». Han brakdebuterte med «Ti roser til Alice», og tatoverte terningkast seks på armen. Kryx drikker seg full på Kunstnernes Hus, slår ned kritikere, deltar i sexorgier filmet av pornofotografen Ole (Heimly?) og forelsker seg i komikerdronningen Vera Sara.

Får tatt igjen
Gjennom portrettet av Vera Sara, får Behn endelig tatt igjen for alle stikk Anne-Kat har hatt til ham i årenes løp. Ikke at portrettet er ondsinnet: Tvertom. Sara Vera er komikerdronning nr. 1. Kjent for glitrende replikker om sitt miserable kjærlighetsliv, trafikkforseelser, rangler og skandaler. Portrettet skrues riktignok til, og etter hvert stopper all likhet (håper jeg): Vera Sara er sado-masochist, og i ferd med å dø av et voksende hjerte.

Han er en klisjeenes mann, Ari Behn. Han kunne f.eks. funnet et litt mindre opplagt sted enn Las Vegas, for paret Kryx og Sara Vera å gå til grunne. Og det er et av problemene med boka. Tematikken er så mosegrodd; jålebukker, fyll og knull, tomhet og jag etter vind.

Overraskende godt
Det er synd tematikken er så forslitt. Behn skriver av og til overraskende godt. I passasjer er det en rytme og stil som nesten er briljant (selv om det likner litt på Ture Erik Lund): «Vera Sara patter på'n. Smatter, gjør'a. Fyren kommer, gjør'n. Jeg ser at'n kommer gutten.» Ondsinnet kan den nokså harmløse Ari Behn også være. Som i det ustyrtelig morsomme portrettet av den halvgamle poeten Ylva Ystehede. Hun vakler rundt på hagefest med den nynorsksnakkende munnen klint til av ost og kjeks og rød vin. Og forfører terningsdebutanten med sprukne hender.

Hvor Behn egentlig vil med boka? Det vet jeg sannelig ikke helt. Muligens ikke Behn heller, om vi skal tro de litt dunkle ordene han legger i munnen på Kryx, og som vel bare Morten Harket kunne sagt ham etter:

«Jeg forsyner meg av dette som er væren - i væren - og uten at jeg har det klart for meg hva jeg mener med å forsyne meg.»