NYKONSERVATISME: Henrik Thune liker ikke tidens tendens (3/10). Han mener å registrere en «samfunnsklimatisk endring», hvor noen hjemlige debattanter er eksponenter for et «overspent, insisterende» ordskifte og en «verdipolitisk skåsikkerhet og kulturell forherdethet». Selv vil han gjerne ha et ordskifte som blant annet er «nennsomt» og «tilbakelent»! Thune vil være saklig, men benytter karakteristikker som «agitasjonen for en mer enøyd vestlig kulturkamp». Ordbruken er tendensiøs, generaliserende og upresis. Han fremhever det granskende og nyanserte som ideal, men hans egen fremstilling av det han kaller en nykonservativ vekkelse er utvendig og endimensjonal.

Fremfor alt unngår Thune å ta opp de historiske begivenheter disse strømningene er en reaksjon på: 9/11 selvfølgelig. Men allerede på 90-tallet skjedde det noe avgjørende. Avslutningen på den kalde krigen ga USA et helt annet handlingsrom, og det gikk opp for liberale intellektuelle at amerikansk makt kunne brukes til å redde liv. Første gang var da kurderne måtte flykte til Tyrkia ved avslutningen av første Gulf-krig. Andre gang var krigene i Kroatia og Bosnia, deretter Kosovo. Rwanda var som et blødende sår: Her saboterte Clinton bevisst en internasjonal aksjon.

IRAK-PLANENE satte i gang noen av de samme tankene. Derfor støttet folk som Paul Berman, Christopher Hitchens og Michael Ignatieff invasjonen, sammen med europeiske venner som Andre Glucksman og Alan Finkelkraut. De ble dypt skuffet, og har forlengst registrert at de tok feil. Likevel lar hendelsene seg ikke reversere. Disse amerikanerne står for en liberal pragmatisme som Europa og især Norge kunne trenge mer av. Noen må gjøre jobben, som i Afghanistan. Norge står selv midt i samme dilemma som USA opplever I Irak.

Det samme gjelder innvandring, kulturkonflikter og sikkerhetstrusler. Norge har ved å importere mennesker fra fjerne kulturer også importert konflikter i forhold til egen kultur, og konflikter fra fjerne steder: Israel/Palestina-konflikten har et annet nærvær med 130.000 muslimer i landet.

KONTEKSTEN er anderledes. Det er derfor noe helt annet å stemple folk som f.eks. Israel-venn idag, enn i Kåre Kristiansens dager. For ikke å snakke om å bli sammenlignet med Arne Myrdal (Muhammed al-Samarai 22/9). En ting er saklighetsnivået, og hva muslimske talsmenn tror man kan si offentlig i Norge. Noe annet er det ansvar mediene påtar seg ved at noen enkeltpersoner henges ut med karakteristikker som kan bli en belastning og i en gitt situasjon kan få personlige konsekvenser.

Hvis jeg kaller Henrik Thune en Bush-hater blir han ikke sendt til Guantanamo, men å kalles islam-hater kan få helt andre følger. Det finnes mennesker som fører et aggressivt språk, men de er lett gjenkjennelige. Hverken Thune eller Thomas Hylland Eriksen foretar grenseoppgangen mellom legitim islam-kritikk og hets.

DET VIRKER som det er legitim islam-kritikk Thune har problemer med. Hylland Eriksen etterlyser vestlig selvkritikk. Den skal vi utøve. At nigerianske Eugene Ejike Obiora døde som følge av kontakt med politiet i Trondheim er meget alvorlig. Men når Hylland Eriksen mener at drapet på Theo van Gogh ikke hadde noe med islam å gjøre, ramler han selv i grøfta.

Vestlig selvkritikk gjelder to ting: Fakta og holdninger. Historisk har vi kulegravet vår egen mørke historie grundig. Europa har tatt inn over seg sine forbrytelser. Men europeere skal vel ikke bli masochister av den grunn, eller mener Thune/Hylland Eriksen at vi går rundt med en latent herrefolksmentalitet?

Understrømmene i folket tolker jeg stikk motsatt: Som at folk synes toleransen overfor intoleransen har gått for langt. Men at politikerne har problemer med å ta seg inn. Hvordan man tolker avhenger av ens politiske ståsted. Der Thune og Hylland Eriksen ser grums, ser jeg tegn til oppvåkning.