BOK: Det er ikke bare superstjerner som Beatles og Stones som blir omtalt i mursteinstunge biografier i LP-format. Ikke etter at Jan Zahl og Paul Audestad i dag presenterer en norsk bandbiografi som både utseendemessig og innholdsmessig er på høyde med så godt som alt som hittil er lagd av rockebandbiografier - også internasjonalt.

«Historia om Kaizers Orchestra» er undertittelen, og det er altså dette eksentriske og litt underlige bandet det handler om. Verket omtaler dels gruppas historie og dels fjorårets Europa-turné, illustrert med Paul Audestads fotografier.

Fortid og nåtid
Historien om og bak bandet er både spennende og fascinerende. Man blir sjarmert av å lese om unge gutter som velger musikk framfor fotball, om hjemmelagde kassetter utgitt under navn ingen trodde det gikk an å tenke ut, og om konserter med kun én betalende. Men motgang og nedturer til tross; drømmene lar seg ikke slokke. Det ender naturligvis forholdsvis godt, med platesalg i titusener og mengder av fans, selv om det fremdeles er tynt med penger i Kaizer-kassa!

Kaizers Orchestra spiller mye i Mellom-Europa. Hundrevis av fans dukker opp på hver konsert. Hva får et band til å slå an utenfor hjemlandets grenser sjøl om de synger på et språk ingen forstår? Janove Ottesen sier følgende, med henvisning til Nirvanas Kurt Cobain:

- Cobain var opptatt av lyden av orda, av at kvart ord har ein lyd og ei meining i seg sjølv, i staden for å tenke så mykje på samanhengande setninger.

Man skal ikke ha hørt «A whiter shade of pale» mer enn en gang for å være enig i det.

Turnélivet
Å reise på turné er ingen spøk. Musikerne bor så klint oppi hverandre at konflikter er uunngåelig. Bandet har bandmøter både titt og ofte for å forsøke å kvele gnisninger i startfasen. Her blir det meste skildret i tekst og bilder, forfatter og fotograf har fått lov til å være fluer på veggen. Lesere som imidlertid venter seg detaljerte skildringer av narko- og sexorgier får tro om igjen, bandet er rimelig tilbakeholdne slik. Litt fyll blir det, men det er alt. Ikke en skarve tjall engang.

Janove Ottesen sier i boka (s. 256) at Bill Wyman har hevdet at to av tre ting må være på plass for at et band skal holde sammen over tid, nemlig musikk, penger og/eller vennskap. Sikkert riktig, men det var ikke Bill Wymans ord, de kom fra Robert Fripp.

Forbilledlig
Forfatter Jan Zahl er bror av Kaizer-gründer og gitarist Geir Zahl, men han klarer å være nøytral. Det kommer så godt som aldri personlige synspunkter på tingenes tilstand. Han observerer og formidler med god avstand. Men medlemmene sjøl får sjansen til å synge ut om så mangt.

Paul Audestads fotografier er av ypperste klasse - enten det er stemningsbilder eller reportasjefoto. Jeg blir imponert på slutten av boka, der bandet spiller for 50 000 på Roskilde-festivalen i sommer. La oss håpe de bildene Audestad har derfra, kan virke som inspirasjon for yngre musikere, slik at de ikke gir opp. Og at fotografiene er i svart-hvitt viser bare at det er ikke fargene det kommer an på, men fotografen.

Og boka sett som helhet kan neppe gjøres bedre!