NYKONSERVATISME: For noen uker siden skrev jeg en artikkel i Dagbladet (3/10) som jeg kalte «Nykonservatisme på norsk». Artikkelen innholdt to hovedargumenter: For det første hevdet jeg at Norge, og enkelte andre land i Europa, for tiden gjennomlever en samfunnsklimatisk endring med hensyn til hvordan vi i vesten opplever vår egen posisjon i verden. At vi er i ferd med å få et mindre forsonlig, og hardere verdipolitisk klima. At urett og intoleranse i enkelte muslimske miljøer og innenfor et antall ytterliggående religiøse grupperinger i Midtøsten, egger opp vår egen intoleranse, og tillater at aggresjoner og generaliseringer får styre for mye av tonen og tanken i det offentlige og private ordskiftet.

Jeg hevdet at utviklingen skyldes en rekke forhold, deriblant et mer melodramatisk og tabloid verdensbilde; terrorkrig og globalisering; og kanskje at enkelte røster innimellom har gått for langt med hensyn til å unnskylde urett ved å henvise til kultur og religion. Men først og fremst har gjenoppvekkelsen av en ilter og krass kulturdebatt å gjøre med hva slags samfunn Norge tradisjonelt har vært - et normstrengt og ytterst homogent felleskap med mindre enn 30 års erfaring med andre religioner og fremmede kulturer.

Dette var mitt første poeng.

MITT ANDRE hovedpoeng var at den tiltakende verdikampen ikke bare nedfeller seg i norsk partipolitikk og Fremskrittspartiets framtredende rolle. Verdikampen har også viktige talsmenn blant framstående norske offentlige intellektuelle, av ulike kalibre. Blant andre er Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås, miljøforsker Nina Witoszek og aktivist Hege Storhaug, med sine mange utspill om islam og vesten, på forskjellige måter med-drivende i det mer tilspissede intellektuelle klimaet, og representerer en fornorsket utgave av den ideologiske nyorientringen som i USA går under merkelappen «nykonservatisme».

Alt dette skrev jeg altså for noen uker siden. Formålet var å skape en debatt om et spørsmål jeg mener er avgjørende for framtiden, og som krever en grad av sindighet. Spørsmålet er hvordan vi skal greie å ventilere ut aggresjoner som helt åpenbart er i ferd med å bygge opp til økte religiøse og kulturelle spenninger og konflikter både i Norge og i global politikk. Men en slik debatt har ikke kommet. Tvert om, må man si. På sedvanlig vis har det hele smuldret bort i begrepsdiskusjon og polemikk på siden av sakens kjerne. Mitt anliggende framstår åpenbart som en provokasjon, og provokasjonen har dessverre hovedsakelig utfordret det defensive.

DET FÅR VÆRE som det er, så la meg nå begrense meg til å oppklare noen misforståelser. I Aftenposten (6/10) ønsker Åmås å redusere det hele til en debatt om begreper, definisjoner og navn. Åmås mener at det er galt å snakke om nykonservatisme i Norge fordi, som han skriver, nykonservatisme har å gjøre med å gjeninnføre en sterk «innflytelse fra kristen religion på politikk».

Her tror jeg Åmås har misforstått nyere amerikansk idéhistorie. Nykonservatisme har ingenting med nyreligiøsitet å gjøre. Nykonservatisme er snarere, og i tråd med hvordan Åmås selv presenterer sin egen posisjon, en form for kompromissløs, sekulær frihets-utopisme.

I sitt tilsvar på min artikkel tar Åmås riktignok høyde for at vi har fått et mer betent og uforsonlig klima knyttet til verdier, Islam og muslimer. Men erkjennelsen er tvetydig: Innledningsvis avviser Åmås «all slags fundamentalisme», og anfører som en hovedkritikk at jeg innfører nye «merkelapper og forutsigbare, ideologiske pakkeløsninger» i samfunnsdebatten. Deretter omfavner imidlertid Åmås selv en ny form for fundamentalisme («fundamentalisme om ytringsfriheten»), og innfører nok et begrep - «radikal-liberaler».

JEG VET IKKE hva «ytringsfrihets-fundamentalisme» betyr, men jeg antar at Åmås aner at det finnes en god del andre universelle verdier, verdier han også vil mene er fundamentale - slik som retten til liv, fravær av krig, respekt for privatliv, tro m.m. - som i praksis gjør ytringsfrihet som verdipolitisk hovedfundament til en umulighet. Eller for å si det enkelt: Hvis ytringsfrihet var verdens eneste universelle verdi og menneskerett, så ville Åmås prosjekt vært såre uproblematisk. Men slik er det jo ikke. Og Åmås er helt sikkert kjent med at den liberale tradisjonen som vi vel begge tilhører - målbåret av folk som Isaiah Berlin og John Stuart Mill - har et langt mindre absolutt og misjonerende syn på forholdet mellom frihet og kultur enn hva Åmås' radikalliberalisme synes å innebære.

Nikolai Astrup, Torbjørn Røe Isaksen og Nils August Andresen (Dagbladet 6/10), fra Unge Høyre og tidsskriftet Minerva, bruker en hel avisside på det de kaller «Thunes forvirring», men har allikevel forstått det rett når de hevder at mange av dem jeg omtaler som nykonservative har det til felles at de har «kommet med kritiske bemerkninger om islam». Men det betyr selvsagt ikke at jeg er mot islam-kritikk. Det er det nesten ingen som er. Det man derimot kan være uenige om er formen på og presisjonen i kritikken av islam - ikke minst den stadige sammenblandingen av islam med en hel rekke andre kulturelle, politiske og maktmessige forhold som ikke har noe med religionen å gjøre. At de tre dessuten bruker masse plass på å vise hvorfor den amerikanske statsviteren Samuel Huntington ikke er nykonservativ, er uforståelig, all den tid ingen har sagt at han er det.

FORØVRIG deler jeg Erling Fossens (Dagbladet 16/10) vurdering av at det «ikke er nykonservativt å si at norsk integrasjonspolitikk har spilt fallitt». Den forherdete verdipolitiske strømningen som jeg kaller nykonservativisme kan tvert om nettopp sies å være et resultat av manglene ved norsk integrasjonspolitikk de siste tjue årene.

Med andre ord: Denne debatten har ikke fått meg til å forandre mening. Jeg er fortsatt relativt overbevist om at vi er i ferd med å tre inne i en mer tilspisset og truende tid knyttet til religiøs og kulturell sameksistens - sameksistens i Norge, innenfor den muslimske verden, og mellom vesten og deler av Midtøsten. Mer enn noen gang behøver vi derfor et skikkelig og åpent ordskifte. Men utviklingen synes å gå i motsatt retning. Åmås, Storhaug, Witoszek og en del andre, er på ulike måter, og ofte fra de aller største høyder, med på trekke debatten over mot det mer overspente, og ofte virkelighetsenfoldige. Frihetens «fanatisme», «ytringsfrihetens «fundamentalisme», vestens «selvødeleggelse», Islams «frihetsfiendtlighet», og «konfrontasjon» er noen av begrepene Åmås (6/10) og Witoszek (Aftenposten 31/5) ønsker å lansere.

Forlagssjef Anders Heger oppsumerer det godt, synes jeg: «[Det er blitt] opportunt å framstille «våre verdier» som fundamentalistiske størrelser, bolverket mot barbariet der ute og midt iblant oss.»

MITT HOVEDPOENG er at denne typen skråsikkerhet, barskhet og konfrontasjon ikke er hva norsk og global politikk har mest behov for i årene som kommer.