I SIN INNSTILLING til Kirkemøtet om det framtidige forholdet mellom stat og kirke, snubler Kirkerådet ettertrykkelig når det kommer til den menneskerettslige refleksjonen for å forsvare en fortsatt særstilling for Den norske kirke:

«Hensynet til tros- og livssynsfriheten står i en viss spenning til hensynet til religion en s integrerende og verdimessige rolle for stat og samfunn.»

Hvis så skulle være, er det uansett tros- og livssynsfriheten som må ha forrang, både etter norsk lov og etter de konvensjonene Norge er forpliktet av. Vi snakker om en av de grunnleggende, ufravikelige rettighetene.

Hvis tesen stemmer, at staten har behov for religionens samfunnsbyggende funksjoner, må dette hensyn ivaretas på en annen måte enn ved å gi majoritetsreligionen en særstilling.

For det første må man rydde i begrepene: staten er det organiserte rammeverk - og samfunnet er det liv som leves innen denne rammen, så og si. Dernest må man ta dagens virkelighet innover seg og endre religion i bestemt form entall til religioner og livssyn. Det er lenge siden Norge har kunnet karakteriseres som et monoreligiøst samfunn der man kunne argumentere ut fra eneveldets forståelse av religion og samfunn. I tillegg kan man selvfølgelig problematisere om det stemmer at religion har en slik integrerende og verdimessig rolle i dagens samfunn der stadig færre synes å bruke religion som identitetsmarkør.

HENSYNET IVARETAS uansett best ved å legge menneskerettstenkningen til grunn: Hver enkelt borger har fri rett til livssyns- og religionsutøvelse og staten forplikter å legge forholdene til rette for at dette kan skje på en likeverdig og ikke-diskriminerende måte. Det må være basis for hvordan vi ordner oss i et moderne samfunn.

«Folkekirkens identitet er forankret i eget trosgrunnlag og et særegent fellesskap bygget på dåpen og troen. Folkekirken er ikke minst uttrykk for det oppdrag som konstituerer den og er dens mål; å nå ut med evangeliet til alle og døpe inn i den kristne kirke.»

Jeg oppfatter denne egendefinisjonen av kirkens rolle og mål som en klargjøring av hva en kirke er, nettopp til forskjell fra en stat og et sivilt samfunn. I dagens Norge er det ikke slik at det er et selvsagt samsvar mellom det å være borger og medlem av Den norske kirke. Statens formål må være å ivareta alle borgere på en likeverdig og ikke-diskriminerende måte: Å nå ut med evangeliet til alle og døpe inn i den kristne kirke kan nettopp ikke være et mål for en statsdannelse. Det å være eksklusivt alliert med, lovgiver for og særlig beskytter av en kirke med dette mål, innebærer et alvorlig troverdighetsproblem for den norske stat internasjonalt og i forhold til annerledes tenkende nordmenn. La staten være stat - og kirken være kirke, så unngår vi det.

«KIRKEMØTET VIL OGSÅ peke på at Den norske kirkes størrelse og dens historiske og aktuelle rolle i kultur og samfunnsliv begrunner at den i sin relasjon til staten gis en viss særstilling i forhold til andre tros- og livssynssamfunn.»

Det hadde vært riktigere å argumentere for det motsatte: Nettopp der det er snakk om en tung majoritetstradisjon, er det viktig at staten er upartisk for å kunne beskytte enkeltindivider, minoriteter og underpriviligerte grupper mot misbruk av en majoritetsposisjon. Så mye burde historien ha lært oss. Det er sjelden majoriteten og det rådende hegemoni som trenger statens beskyttelse, men tvert i mot de som ikke hører hjemme i denne tradisjonen.

Det er nettopp deler av kirkens samfunnsmessige rolle som er problematisk for oss andre: Det at staten ut fra tradisjon og majoritetsargumenter har overlatt allmenne oppgaver til Den norske kirke. Det at Den norske kirke på vegne av oss alle ivaretar gravferdsforvaltning, det å gå med dødsbudskap, betjening i institusjoner og nært samarbeid med skolen, for å nevne noe.

KIRKEMØTET KONKLUDERER freidig med at en majoritetskirke med en lovforankret særstilling i forhold til staten, fullt ut ivaretar den individuelle tros- og livssynsfriheten.

Det er en tvilsom påstand både juridisk og i enda større grad prinsipielt. At majoritets-religionen har en privilegert posisjon beskyttet av staten, bryter med den menneskerettslige forpliktelse staten har til å likebehandle sine borgere uten noen form for diskriminering. Å gi noen borgere en privilegert stilling er i seg selv en forskjellsbehandling. I Kirkerådets og Gjønnesutvalgets flertallsforslag skal denne særstillingen også hjemles i Grunnloven, slik at det er snakk om en konstitusjonell ulikhet. Fra kirkens side forutsettes det at en slik særstilling med en egen offentlig tilknytning vil tjene kirkens arbeid som identitetsskaper for store grupper av borgere. Med andre ord forventes det at en slik særstilling vil gi noen fordeler andre altså ikke får.

Det på den ene siden. På den annen side godtar tilsynelatende Kirkerådet en fortsatt politisk styring som prisen man må betale for sine privilegier. Riktignok stilles det krav til større selvstendighet og selvstyre og vektlegges at en kirkelov må gi en begrenset adgang for det politiske miljø til å styre over indre forhold. Nå vet vi imidlertid at ulike partier har svært ulik holdning til hvor aktiv styring man ønsker over kirkelige forhold, så her er ingen garantier å hente.

DEN ENESTE GARANTIEN for at den norske kirke og øvrige tros- og livssynssamfunn blir reelt likestilt og respekteres som nettopp selvstendige tros- og livssynssamfunn, er å lage et klart og tydelig skille mellom politisk makt og tros- og livssynssamfunnene.

Jeg er enig med Mellomkirkelig råd i at argumentasjonen bør være prinsipiell. Kirkerådets innstilling klarer langt på vei øvelsen når den argumenterer for kirkens rett til å være selvstendig, men består ikke testen når man samtidig som man krever egen frihet, krever en særstilling som statlig støttet samfunnslim. Her er det egeninteresse forkledd som allment og felles beste som tar over for den prinsipielle argumentasjonen.

Det er en real sak å være opptatt av egne interesser, selv om deler av argumentasjonen fra kirkens side oppleves som et tilbakeslag og skuffer. Jeg har så langt oppfattet kirken å være en viktig alliert når det gjelder å framholde viktigheten av respekt for tros- og livssynsfrihet, men i sitt høringsutkast opplever jeg at kirken er villig til å kompromisse med denne friheten for å beholde sin egen særstilling. Desto viktigere blir det at det politiske miljø er lydhør overfor andre stemmer før en beslutning fattes.

DET ER EN TING å leve med anakronismene i grunnloven fra 1814. En ganske annen om man i det 21. århundre rekonstruerer en offentlig privilegert majoritetskirke og samtidig i konstitusjonen binder statens verdigrunnlag eksklusivt til «den kristne og humanistiske arv». Dette bør reise spørsmål om hvorvidt Norge tar sine menneskerettslige forpliktelser på alvor og påkalle overvåkingsorganenes interesse.

Trond Bakkevig oppsummerte etter Kirkerådets egen utredning og høringsrunde:

«Det er blitt innvendt mot vårt forslag at vi har gått for langt i å tilpasse oss religionsfrihetens idealer. Jeg tror ikke det går an å gå for langt i å tilpasse seg idealene i menneskerettighetstenkningen. Etter min mening er det noe vi alle burde streve etter.»

Slik jeg oppfatter Kirkerådets innstilling, er man i ferd med å kompromisse bort religions- og livssynsfriheten på andre borgeres vegne.