FOR ET PRAKTFULLT slag for sannheten, rettferdigheten og menneskeheten den franske nasjonalforsamlingen nå har slått. Forrige uke stemte den for et lovforslag som gjør det til en forbrytelse å benekte at tyrkerne utførte folkemord på armenerne under første verdenskrig. Bravo! Chapeau bas! Vive la France! La dette bare være begynnelsen på et flott nytt kapittel i Europas historie. La det britiske parlamentet nå gjøre det ulovlig å nekte for at det var russere som myrdet polske offiserer i Katyn i 1940. La det tyrkiske parlamentet gjøre det til en forbrytelse å benekte at Frankrike brukte tortur mot opprørere i Algerie.

La den tyske nasjonalforsamlingen vedta en lov som gjør det til en forbrytelse å nekte for eksistensen av det sovjetiske gulag. La den irske nasjonalforsamlingen kriminalisere benektelse av grusomhetene til den spanske inkvisisjonen. La den spanske nasjonalforsamlingen lovfeste minimum ti års fengselsstraff for alle som hevder at serberne ikke forsøkte å utføre folkemord på albanere i Kosovo. Og Europaparlamentet burde umiddelbart vedta en lov som gjør det obligatorisk å kalle de amerikanske kolonistenes behandling av indianerne et folkemord. Det eneste som er synd er at vi i EU ikke kan gi dødsstraff for disse skrekkelige meningsforbrytelsene. Men kanskje vi kan endre på det også etter hvert.

Å, VIDUNDERLIGE NYE Europa! Det går fullstendig over min forstand hvordan noen som er ved sine fulle fem, selvfølgelig med unntak av en franskarmensk lobbyist, kan mene at dette lovforslaget, som uansett ganske sikkert vil bli stemt ned i overhuset i den franske nasjonalforsamlingen, er et progressivt og opplyst steg i riktig retning. Hvilken rett har den franske nasjonalforsamlingen til å bestemme ved lov hva som skal være den riktige historiske terminologien for å karakterisere hva en annen nasjon gjorde mot en tredje nasjon for 90 år siden? Hvis den franske nasjonalforsamlingen vedtok en lov som gjorde det ulovlig å benekte Vichy-Frankrikes medvirkning i deportasjonen av franske jøder til konsentrasjonsleire, ville jeg fremdeles påstå at dette er et mistak, men jeg ville kunne respektere den selvkritiske moralske trangen til å vedta en slik lov.

Denne loven har derimot ikke større moralsk eller historisk begrunnelse enn noen av de andre forslagene jeg kom med. Ja, det er omtrent en halv million innbyggere av armensk opphav i Frankrike, deriblant Charles Aznavour, tidligere Varenagh Aznavourian, og de har presset på for å få en slik lov. Det finnes minst like mange innbyggere i Storbritannia med polsk opphav, slik at en britisk lov om Katyn ville hatt akkurat den samme berettigelsen. Tre fram Denis MacShane, britisk parlamentsmedlem av polsk opphav, og foreslå loven - for satirens skyld, selvfølgelig. Eller hva med at britiske parlamentsmedlemmer av pakistansk eller indisk opphav fremsetter lovforslag om Kashmirs historie?

I EN LEDER FORRIGE fredag forsikret Guardian sine lesere om at «tilhengerne av loven utvilsomt er motivert av et oppriktig ønske om å bøte på en 90 år gammel urett». Jeg skulle ønske jeg var like sikker. Forsøk på innsmigring hos franskarmenske stemmeberettigede eller forsøk på å sette nok et hinder i veien for tyrkisk medlemskap i EU kunne også vært foreslått som motiver, men slike spekulasjoner er latterlige.

Enhver intelligent leser vil skjønne at påstandene mine ikke har noe å gjøre med å stille spørsmål ved om armenerne faktisk ble massakrert, utvist eller følte de måtte flykte i frykt for livene sine under og etter første verdenskrig. Skjebnen de fikk i tyrkernes hender var fryktelig og er i for liten grad en del av vår europeiske hukommelse. Vel ansette historikere og forfattere har argumentert sterkt for å gi disse hendelsene betegnelsen folkemord, slik de har vært definert siden 1945. Årets vinner av nobelprisen i litteratur, Orhan Pamuk, og andre tyrkiske forfattere har faktisk vært tiltalt etter den beryktede paragraf 301 i tyrkisk lov for å tore å påstå akkurat det. Det er betydelig verre enn de intenderte virkningene av den nye franske loven, men man gjør ikke en urett godt igjen ved å begå en ny.

INGEN KAN VEDTA en historisk sannhet som lov. I den grad historiske sannheter kan etableres i det hele tatt, må det skje gjennom fri historieforskning, der historikere får diskutere funn og fakta og bestride og sette hverandres påstander på prøve uten å frykte søksmål eller å bli forfulgt.

I vår tids spente ideologiske politiske klima er lovforslaget et steg i akkurat feil retning. Hvordan kan vi med troverdighet kritisere Tyrkia, Egypt eller andre stater for mangel på ytringsfrihet gjennom deres lovfestede beskyttelse av historiske, nasjonale og religiøse sjibboletter, hvis vi selv gjør det samme mer og mer? Da jeg var i Venezia denne helga hørte jeg nok en gang en muslimsk lærd rase mot vår dobbeltmoral. Vi vil ha dem til å akseptere fornærmelser mot muslimske tabuer, sa han, men ville jødene akseptere at man sto fritt til å benekte holocaust?

I STEDET FOR Å skape nye tabuer om historie, nasjonal identitet og religion, tvunget gjennom ved lov, bør vi bryte ned tabuene som ennå finnes i våre vedtekter. De europeiske landene som har blasfemiparagrafer, burde avskaffe ikke bare disse, men også lover mot benektelse av holocaust. Ellers vil påstanden om dobbeltmoral bli umulig å gjendrive. Det som gjelder for andre, må også gjelde for oss. Jeg hørte nylig den franske filosofen Bernard-Henri Levy gjøre imponerende intellektuelle krumspring for å forklare hvorfor han var imot enhver lov som begrenset muligheten for religionskritikk, men støttet lover mot benektelse av holocaust. Det er én ting, sa han, å stille spørsmål ved religiøs tro, noe helt annet å benekte historiske fakta. Men dette argumentet holder ikke. Historiske fakta blir etablert nettopp gjennom å diskuteres og prøves mot historiske funn. Uten denne stridsprosessen, som også må omfatte ekstreme standpunkter som revisjonistenes rene benektelse av holocaust, vil vi aldri finne ut hvilke fakta som virkelig er harde fakta.

EN SLIK PRINSIPPFASTHET krever smertefulle avgjørelser. Jeg har for eksempel ingenting annet enn avsky for enkelte av David Irvings synspunkter på nazi-Tysklands forsøk på å utrydde jødene, men jeg føler meg sikker på at han ikke burde sitte i et østerriksk fengsel på grunn av dem. Du kan svare at det faktisk var en britisk rett som slo fast at enkelte av hans påstander var usanne. Ja, men det var ikke den britiske stat som førte ham for retten for benektelse av holocaust. Det var Irving selv som gikk til retten for å saksøke en annen historiker som påsto at han benektet holocaust. Irving forsøkte å legge bånd på en fri og åpen historisk debatt, og det britiske rettsapparatet forsvarte den.

Hvis vi vil forsvare ytringsfriheten i våre egne land i dag og oppmuntre til ytringsfrihet andre steder der den ikke finnes, bør vi kreve at David Irving løslates fra østerriksk fengsel. Den østerrikske loven mot holocaustbenektelse er langt mer forståelig i lys av historien og det står større respekt av den moralsk sett, enn av den foreslåtte franske loven - østerrikerne tar i det minste tak i sin egen vanskelige fortid, heller enn å anklage andre. Det er likevel i Europas generelle interesse at vi oppmuntrer østerrikerne til å avskaffe denne loven. Bare når vi er forberedt på å la våre egne hellige kuer bli stukket i øyet, kan vi med troverdighet forlange at islamister, tyrkere og andre gjør det samme. Nå må vi ikke lage nye tabuer, men kvitte oss med dem vi har. Vi må leve som vi lærer.

Oversatt av Lene K. Hoff.