FILM: BERGEN (Dagbladet): «Slemt har mine landsmenn aktet mine bestrebelser for dem,» skrev Ole Bull i et brev etter at Stortinget enstemmig hadde gått imot statsstøtte til Det norske teatret i Bergen, som han egenhendig hadde startet to år tidligere, i 1850.

Aslak Aarhus' nye dokumentarfilm, «Ole Bull - Himmelstormeren», som hadde verdenspremiere på Bergen Internasjonale Filmfestival i går, er et portrett av et temmelig unorsk fyrverkeri. En fortidas Vebjørn Sand med ubegrensede ideer om eget geni og gjennomslagskraft, men muligens med mer talent og internasjonalt format i sine visjoner.

Eventyrlig talent
Ole Bull (1810-1880) fra Bergen spilte fiolin for Abraham Lincoln, for maleren Delacroix, for komponistene Rossini, Liszt og Chopin. Hans talent for publikumsfrieri gnistret om kapp med den diamantbesatte fiolinen. Kvinnene i konsertsalen besvimte. På bestilling fra Ole Bull. Han var kanskje Norges første og største PR-geni.

Det er med andre ord en eventyrlig historie den erfarne dokumentarfilmmannen Aslak Aarhus har hatt mellom hendene. Billedmaterialet har i utgangspunktet ikke vært like rikt.

Som Alexander Wisting i den premiereferske «Løven - Henrik Ibsen» har også Aarhus måttet takle den formidable utfordringen å levendegjøre materiale fra brev, malerier, historiske bilder - uten å gå veien om å dramatisere scener fra objektets liv. Det sier seg selv at resultatet lett kan bli stivt og overpedagogisk, uten å innby til den helt store kinoopplevelsen.

En konsertfilm
Når jeg likevel synes at Aarhus har laget en opplevelsesrik historisk dokumentar, er det fordi filmen i stor grad kan framstå som en konsertfilm. Den er jo gjennomstrømmet av forførende felespill.

Når fiolinisten Henning Kraggerud virkelig klatrer til topps på Kheopspyramiden, og spiller - som den 66-årige Ole Bull gjorde - «På solen jeg ser» i den blodrøde solnedgangen, da fryser jeg på ryggen. Når han spiller fyrige «Recuerdos de La Havana» sammen med kubanske musikere, er det tilsvarende betagende.

Enkelte av Ole Bulls samtidige kritikere mente at han var en sjarlatan som hadde solgt seg til djevelen. Han var «under a magic spell», eller hadde en ekstra fiolinist skjult bak sceneteppet, het det når de ikke trodde sine egne ører.

Bull-parfyme
Baksiden av medaljen, den djevelske panten, var et familieliv i ruiner. Han forsømte sin franske kone Felicie, mistet to småbarn og ignorerte de tre som vokste opp. I stedet lot han sitt eget badevann tappe på små flasker for salg til Bergens betatte fruer, han hyret sin egen biograf og fikk laget miniatyrskulpturer av seg selv i stort opplag. Og så grunnla han en norsk koloni i Amerika.

Aslak Aarhus har jobbet med et kreativt team på billedsiden. Her er malerier fra Bergens havn med animert bølgeskvulp, her er historiske opptrinn gjort kornete eller sepiafarget, her er kraften i norsk natur brukt metaforisk. En gjennomgående symbolfigur i filmen er hesten, enten stormende fremad i sakte film eller slitende i tunge motbakker.

Mye av det anekdotiske materialet om Ole Bull vil være kjent stoff for mange, men helheten danner et overveldende bilde av en ellevill eksentriker som fortjener betegnelsen himmelstormer.