FRYKTER FOR BOKBRANSJENS FRAMTID: - Det fins ingen snarvei til kvalitetsbøker, skriver Espen Søbye.
Foto: SCANPIX

Hvorfor gjør ikke de to største forlagene, Gyldendal og Aschehoug, noe med denne situasjonen? Sannsynligvis skyldes det større gangstere som har sett potensialet for gevinster i kjerneforleggeriet.

BOKBRANSJEN ER også i Norge blitt hardere, råere og mer uforutsigbar det siste tiåret, med oppkjøp både i forlags- og bokhandlerleddet. Det er nå fire store forlag, ikke tre.

Damm ble med ett stor etter kjøpet av Ex Libris forlag i 1999. Verdien av dette forlaget var hovedsakelig rettighetene til Harry Potter-bøkene i Norge. Salget av Ex Libris skaffet Øyvind Hagen midler til å fortsette lommebokforleggeriet under ny Bazar-logo, og navnet er velvalgt: En basar er en blanding av tuskhandel og lykkehjul. Millioninntektene fra Harry Potter-suksessen ga Damm penger som ble brukt til å ekspandere til et fullskalaforlag med avdeling for ny norsk skjønnlitteratur, oversatt litteratur, fakta- og sakprosa, skolebokavdeling og bokklubber.

Konkurransen ble skjerpet ytterligere for få måneder siden. Ved Damms kjøp av Tanum i juni, eier de tre største forlagene hver sin bokhandlerkjede, Aschehoug har Norli, Gyldendal har Ark og Damm har altså Tanum. Regningen for overinvesteringene i bokhandlerleddet er ennå ikke kommet på bordet.

SELV OM DE fire store forlagenes delegasjoner til bokmessa i Frankfurt er manns- og kvinnesterke, har de her fått merke konkurransen fra den uavhengige rettighetsagenten - forlagsverdenens hvitsnippforbryter. Tidligere gikk betydelige summer tilbake til forlaget som tross alt hadde utviklet forfatterskapet, gjennom utenlandssalget. Nå skaper summene bare privat rikdom hos en håndfull agenter.

Det er noe trist over denne situasjonen. Gyldendal og Aschehoug ligger som to gamle, majestetiske løver. Men så er det svart av fluer rundt øynene og nesa på dem, og løvene orker ikke å holde dem borte. Det er vanskelig å forstå hvorfor, på avstand ser de helt fine ut, men så prøver den ene å reise seg og da blir det synlig for all verden, buken er revet opp, innvollene velter ut. Løvene vet også at jo lenger de ligger sånn for å skjule sine sår, desto mer mark og elendighet kryper det opp i buken på dem. Hva kan de gjøre?

DEN PRESSEDE økonomiske situasjonen gjør at Aschehoug og Gyldendal kan komme til å trenge friske midler. Realisering av verdiene i Forlagssentralen og Kunnskapsforlaget er nærliggende å gripe til, slik salget av De norske Bokklubbenes eiendommer sminket regnskapstallene til løvene i 2004. Skal Gyldendal og Aschehoug prøve å bli mediekonsern som Bonnier og Egmont som eier Cappelen og Damm?

Så langt har de svart på de nye utfordringene i Bokavtalen på andre måter. Blant annet ved å oversvømme bokhandelen med billigbøker. Billigbøker er bra, men denne generasjonen billigbøker er så stygge og bærer preg av å være så lite påkostet at det er et privilegium å sitte med hvitt kopipapir med formidable 80 gram per kvadratmeter i hånda. Ikke engang de billigste tabloidene tør å bruke så dårlig papir som i disse bøkene. Dette er ikke print on demand , men print in panic.

Et eksempel: Norsk faglitteratur. Forfatterne skal ha noen kroner for sine måneder og år, og det redaksjonelle arbeidet for fagbøker må være like omfattende og utføres av personer med like stor kompetanse på området som ved skriving, veiledning, disputas og endelig godkjenning av akademiske avhandlinger. I tillegg må kravene til framstilling og språk være som for kvalitetsromaner. Dette koster, og det skal koste. Bøker er arbeidsintensive produkter. Ei bok er ikke verdifull fordi den er dyr, men den er dyr fordi det krever mange timers arbeid av mange personer med høy utdannelse. Tsunamien av billigbøker gir Rimi- og Rema-nordmenn systematisk feilinformasjon om kostnadene ved å gi dem litteratur på morsmålet.

ER DET PLASS TIL fire store forlag i Norge? Vil fortjenestemarginene bli presset mer enn noen av dem kan klare? Gyldendal og Aschehoug er mest utsatt, de har ikke store nordiske mediekonsern i ryggen.

Gyldendal kan naturligvis hente inn kapital via aksjemarkedet, men hvor enkelt vil det være for storaksjonærene Erik Must og Kjell Chr. Ulrichsen å gå inn for dette samtidig som de fortsatt skal holde Trygve Hegnar vekk fra styrerommet? For å gå med på en aksjeutvidelse, vil Trygve Hegnar (som eier 29 prosent av aksjene) helt sikkert kreve innflytelse, det vil si styreplass, ikke uten en viss moralsk rett. Når forlaget ikke klarer å drive, må han få prøve seg. Det er bare én hake: Hegnar eier aksjene gjennom selskapet med navnet Periscopus AS.

Et mer perfekt skurkenavn går det ikke an å finne. Sånne kikkeredskaper er helt unødvendige mellom venner, men når intetanende forbipasserende skal dolkes i ryggen er periskopet en nyttig ting. Det er vanskelig å tenke seg at Gyldendal kan skaffe seg en kompanjong i et internasjonalt mediehus. Forlagets renommé er for knyttet til patosen rundt hjemkjøpet av de fire store i 1925, og til å være et norskeid forlag.

HVA MED ASCHEHOUG? Ugla flakset bort fra det tradisjonsrike familieforlaget for flere år sida, var det smart å modernisere seg bort fra det eldgamle symbolet på klokskap? Selskapet kan åpne for børsnotering gjennom en aksjeutvidelse og si farvel til familien. Det vil være en gyllen anledning for Trygve Hegnar til å kjøpe seg stort opp i Aschehoug, eventuelt uten at han selger seg ned i Gyldendal. For Hegnar er slike investeringer interessante. Penger betyr ingen ting, har han sagt. Det er uvanlig å høre slikt fra den kanten, men det er dessverre sant. Dette er et spørsmål om å realisere en klassereise fra det harrypregede, lavkulturelle og merkantile Oslo, til det antatt kulturelle og dannede borgerskapet.

IFØLGE ANDRE SCHRIFFINS analyse av bokbransjen i USA, oppstår det problemer når bokforlag slås sammen med ukebladforlag, plateselskaper, TV-kanaler, magasiner og aviser. Da kommer bedriftsrådgiverne, en bestemt type regnskapsfolk og selvfølgelig Boston Consulting Group og får det avgjørende ordet. Resultatmål og bemanningskrav som kan passe på annonsebaserte ukeblader, gjøres gjeldende for skjønnlitterært, faglitterært og vitenskapelig forleggeri.

I store mediehus kommer alltid forlagsavdelinger dårligere ut enn andre avdelinger, nærmest etter alle økonomiske variabler. I USA ble forlagene derfor omorganisert og omorganisert til det omtrent ikke var tid igjen til redaktørarbeidet. Dette raserte kompetansen i bokforleggeriet. Det er ikke alt som kan kjøpes inn av frilansere, og det viste seg, ifølge Schiffrin, også raskt på utgivelsespolitikken. Titler og prosjekter som ble antatt å være kommersielle på kort sikt, ble foretrukket og prioritert.

DA ORKLA SOLGTE sin avisavdeling, var Dagbladet interessert. Dagbladet har på egen hånd begynt å bygge opp magasinavdeling og forlagsvirksomhet. Det er ikke noe sving på det ennå, men avisa og dens viktigste aksjonærer har altså finansielle muskler til oppkjøp. Er det Jens P. Heyerdahl dys gamle, men urealiserte drøm om et mediehus som spøker i bakgrunnen? Faderen (William Nygaard) og sønnen (Mads Nygaard) har allerede inntatt sine plasser i Aschehoug og Dagbladet. Hva venter den Den hellige ånd (Jens P Heyerdahl dy) på?

HVORDAN SKAL SKRIBENTER og forlagsansatte stille seg til den kommende utviklingen av norske forlag? Nærmer vi oss i Norge situasjonen André Schiffrin beskrev for tre år sida, der de siste rester av tradisjonelt forlagsarbeid knyttet til redaktørfunksjonen blir radert ut? Det kan ikke utelukkes.

Framtidas kvalitetsforlag er drevet og ledet av medarbeidere med redaksjonell kompetanse, og det har satt bort så å si alle funksjoner bortsett fra det redaksjonelle arbeidet. Redaktørene og en liten administrasjon kjenner forfatterskapene. Dette er tidkrevende forleggeri, men det fins ingen snarveier til kvalitetsbøker.

ER DET IKKE BARE å la Mr. Periscopus eller Den Hellige Ånd overta Gyldendal og Aschehoug? Faren er selvsagt at det vil skape en helt segregert bransje på produsentsida. Små, redaksjonelt drevne forlag produserer avansert sakprosa og skjønnlitteratur, resten er stort sett kjendiseri, underholdning og søppel. Trond Giske burde bekymre seg for hvorfor rent ukebladforleggeri skal ha privilegier som momsfritak.

HISTORISK VAR det å være forlegger i Norge ensbetydende med å realisere ambisjonen om å nå størsteparten av befolkningen med kvalitetslitteratur. Det er mulig å kjøpe et forlag, men forleggeri er både et fag som må læres og en holdning som må tilegnes. Oppgir løvene denne målsettingen, oppstår lett det som på fotballspråket kalles strekk i laget. Kulturer og deloffentligheter mister kontakten og blir helt fremmede overfor hverandre.

Lønnsomhet har blitt et redaksjonelt kriterium, og situasjonen er nærmest umulig for radikale og systemkritiske bøker. Slike fins knapt på de fire store forlagene - bøker som ble sett på som en nødvendighet i opplyste, borgerlige tider. Et samfunn som ikke prøver å se ut over seg selv forfaller.

De foreløpige effektene av liberaliseringen i bokbransjen lover ikke godt for framtida. Konkurransedirektør Knut Eggum Johansen bærer et tungt ansvar for at forlagene må bruke mer og mer ressurser på innsalg til bokhandelen - av bøker de tjener mindre og mindre på fordi de må gi store rabatter på et fåtall titler som ventes å ha appell hos innkjøperne i kjedene. Skal kjedemakta overta redaksjonelle vurderinger i konsernene?

DE FORELØPIGE tiltakene fra Gyldendals Geir Mork, Aschehougs William Nygaard, Cappelens Sindre Guldvog og Damms Tom Harald Jenssen bør ingen juble over, og situasjonen kan fort bli mye verre. Den siste pressemeldingen fra Forleggerforeningen er sendt ut 3. april: «Vi leser mer og vi kjøper flere bøker.» Hva var de sa på Titanic? Fint med all den isen som kom inn på dekk så drinkene kunne holdes kalde.

Kanskje må skribentorganisasjoner, redaktører og andre som føler seg kallet heve røsten? Det skulle ikke være nødvendig, løver er kjent for å ha utmerket hørsel.

 Espen Søbye er forsker, forfatter og skribent. Han anmelder sakprosa i Dagbladet.