«KRIGSHELT I UTAKT» er på mange måter en beundringsverdig dokumentarfilm - ikke minst takket være hovedpersonen Svein Blindheim og hans imponerende innsats gjennom hele filmen. Men selv om TV-dokumentaren reiser alle de riktige spørsmålene, kan den umulig gi alle de riktige svarene på bare 55 minutter. Det som likevel har overrasket meg mest etter at filmen ble vist på norsk fjernsyn i juni, er at det fremdeles hersker en opphetet debatt i Norge om forhold som jeg trodde var avklart for tre tiår siden, den gang arkivene ble gjort tilgjengelige og flere av de mest sentrale øyenvitnene var i live.

For det første er det enkelte som vil benekte at britene hadde planer om å invadere Norge og som påstår at tyskerne invaderte landet av rent sjøstrategiske grunner. Andre hevder at britene virkelig hadde planer om å invadere Norge og at tyskerne bare reagerte på trusselen om en britisk invasjon. Det er faktisk en snev av sannhet i alle disse tilsynelatende motstridende påstandene.

FRA OKTOBER 1939 til april 1940 var ikke britene interessert i å invadere Norge som sådan, men Churchill og marinen ville stanse Tysklands tilførsel av jernmalm over Narvik, mens general Ironside og hæren ville gå lenger og okkupere de svenske malmgruvene. I tiden som fulgte ble det utarbeidet flere alternative planer, og faktum er at noen av disse i praksis ville ført til landsetting i Narvik eller Trondheim. Til slutt var det marinen som trakk det lengste strå, og den endelige planen ( Wilfred ) gikk ut på å legge miner i norske farvann. En britisk styrke ble satt i alarmberedskap og gjorde seg klar til å lande i Norge, i tilfelle tyskerne reagerte militært på mineleggingsoperasjonen.

I Tyskland var admiral Erich Raeder og Alfred Rosenberg ivrig opptatt av ideen om å invadere Norge. Men Hitler viste ingen interesse for slike planer på slutten av 1939, ettersom han konsentrerte seg om planleggingen av et avgjørende bakkeangrep i vest. Til tross for Quislings besøk i Berlin i desember, etterfulgt av diverse spredte opplysninger om allierte planer fram til midten av februar 1940, hadde ikke Hitler tatt noen endelig avgjørelse når det gjaldt Norge. Nøye studier av tyske arkiver, journaler, dagboknotater og vitneutsagn viser at han faktisk bestemte seg for å iverksette operasjon Weserübung og invadere Norge først etter at Churchill hadde gitt ordre om bordingen av forsyningsskipet Altmark i norske farvann den 16. februar. Ifølge Hitler selv hadde han på det tidspunkt «ikke lenger tiltro til Norges evne til å forsvare sin egen nøytralitet». Det er i sammenheng med dette at Churchill kan hevdes å ha trukket Norge inn i krigen, selv om det naturligvis ikke var meningen, siden han umulig kunne ha forutsett Hitlers irrasjonelle overreaksjon på Altmarksaken.

NÅR DET GJELDER debatten om Quisling, ser jeg ingen grunn til å bestride den historiske - og juridiske - fordømmelsen av Vidkun Quisling: Bedre menn er blitt skutt for mindre forbrytelser... Men hans senere ugjerninger må ikke virke forstyrrende inn på historikerens vurdering av den rollen Quisling spilte i tiden før tyskernes invasjon av Norge, en rolle som i grove trekk var som følger:

Under Berlin-besøket i desember 1939 forsøkte Quisling å overbevise Hitler om at han trengte støtte til å ta makten i Norge. En maktovertakelse var helt nødvendig, mente Quisling og pekte på faren for en britisk okkupasjon og for en bolsjevisering av Norge (en merkelig sammenblanding som bare kan forklares med at Quisling hadde en noe forstyrret personlighet). Møtevirksomheten resulterte i at Hitler ga Quisling løfte om økonomisk hjelp og skjerpet årvåkenhet i forbindelse med britenes eventuelle planer om å invadere Norge. I løpet av de første månedene i 1940 sendte Quisling og hans medløpere (først og fremst Hagelin) en del opplysninger om de alliertes prosjekter til Berlin, men de fikk aldri noen informasjon tilbake om tyskerne intensjoner og planer. Dette er forståelig: Hitler stolte ikke på nordmennenes diskresjon og hadde gitt ordre om at alle planer skulle holdes hemmelige. Og ingen av de tyske planene, fra Studie Nord til Weserübung , inneholder opplysninger som tyder på at Quisling fikk tildelt noen militær rolle.

TYSKERNE GA HAM heller ikke noen politisk rolle - også det fullt forståelig, ettersom Hitler hadde gitt klar beskjed om at kongen og regjeringen skulle brukes til å få det norske folk til å akseptere en tysk okkupasjon. I en slik sammenheng ville naturligvis Quisling bare vært i veien. Den 3. april hadde oberst Hans Piekenbrock et møte med Quisling i København for å få svar på en del spørsmål av forsvarsmessig karakter. I sin rapport skriver etterretningsoffiseren i Abwehr at han ikke hadde gitt Quisling det minste vink om hvilke intensjoner tyskerne hadde. Alt dette kan forklare hvorfor Quisling ble like overrasket som alle andre da tyskerne gikk til angrep på Norge den 9. april. I likhet med Svein Blindheim (og Halvdan Koht) hadde han ventet et britisk angrep, i kjølvannet av mineleggingsoperasjonen dagen i forveien.

Dette er neppe revisjonistisk historieskriving: Magne Skodvin skrev for mange år siden at Quisling «hadde falle ut av den tyske planlegginga». Denne konklusjonen bekreftes av Olav Riste: «Når det gjaldt den praktiske siden av Weserübung , visste Quisling like lite som alle andre.» Nå kan imidlertid forsker Jorunn Sem Fure i sitt innlegg Dagbladet fortelle oss at Quisling faktisk var involvert i den tyske planleggingen, og hun henviser til Quisling-biografiene skrevet av Oddvar Høidal og Hans Fredrik Dahl. Ettersom historien stadig forandrer seg i våre dager, kastet jeg meg med stor interesse over begge bøkene, bare for å oppdage at Quisling, på Hitlers ordre, ikke var blitt informert om invasjonsplanene. Det kom neppe som noen stor overraskelse, for stort sett må det være lov å regne med at vi historikere har studert sånn omtrent de samme dokumentene og trukket sånn omtrent de samme konklusjonene. Hvordan det fremdeles kan herske en opphetet debatt om så grundig dokumenterte spørsmål som disse, er meg en gåte.

PÅSTANDEN OM AT de norske statsrådene burde vært stilt for riksrett etter krigen kan virke absurd, om ikke annet fordi de i egne øyne hadde gjort sitt beste. Regjeringsmedlemmene hadde bare handlet i tråd med det som var den gjengse oppfatning blant nordmenn på den tiden, og regjeringen Nygaardsvold var ikke stort blindere enn europeiske regjeringer flest i 1930-årene. Den eneste virkelig fremsynte personen i Norge før krigen viste seg å være kong Haakon VII, som gjentatte ganger advarte mot en ubevæpnet nøytralitet. Men han ble ikke hørt av sin egen regjering. Likevel valgte kongen å holde fast på regjeringen etter april 1940, og under resten av krigen gjorde den en virkelig god jobb - på et tidspunkt da de fleste ministrene hadde mistet sine pasifistiske illusjoner.

Oversatt av Marit Jahreie.

Kronikk i morgen

Turid Lilleheie: En attraktiv stat.