Iransk komedie med alvorlige undertoner.
En gruppe kvinner kler seg ut som menn. De ønsker å heie Iran fram til VM, og deres eneste
mulighet til å slippe inn på VM-kvalifiseringskampen er å «maskere» seg. På vei inn blir de arrestert og buret inne.
Filmen er en reaksjon på hendelsen som fant sted utenfor Azadi stadion i mars 1995, da kvinnelige iranske fans demonstrerte mot loven som forbyr iranske kvinner å se fotball på offentlige arenaer. Demonstrantene ble arrestert, slått og angrepet med tåregass av militære styrker. Sju mennesker døde. Samtidig slapp kvinnelige japanske fotballfans inn på den andre siden av stadion.
«Er det fordi jeg er født i Iran at jeg ikke slipper inn?», spør en av kvinnene i filmen.
Spørsmålet blir aldri besvart. I stedet maler Panahis et bilde av et folk som ikke helt selv forstår grunnlaget for diskrimineringen av kvinner.
Forholdet mellom vaktene og de arresterte kvinnene er preget av humor, og vaktenes manglende svar på hvorfor kvinnene ikke har adgang, tydeliggjør det absurde i forbudet. Kvinnene framstilles som sterke og selvstendige, og ikke som passive og tilsidesatt av mannen.Jafar Panahi har med enkle filmatiske hjelpemiddel og med digitale, håndholdte videokameraer lagd en film som setter spørsmålstegn ved etablerte iranske lover og regler. Uttrykket ligger nært opptil det dokumentariske, og rollene spilles av amatører.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen