KIRKEORDNING: Statskirkeordningen ligger på sotteseng. I over 50 år har ordningen vært ansett som en anakronisme som strider mot religionsfriheten, menneskerettighetene og de rettsstatlige prinsipper som kjennetegner et demokrati.

Forkjemperne for pasientens oppstandelse tegner dystre bilder av hvordan det vil gå med kirke og folk hvis statskirken forsvinner. Jeg er enig med sokneprest Einar Gelius (Dagbladet 22.10) i at vi trenger en åpen og raus kirke, men uten basis i et statskirkesystem, som uansett hvor mange liberale bisper og prester vi har, ikke skal ha en statlig, men kirkelig legitimitet. For staten kan i et demokrati ikke være kristen, knyttet til bekjennelsesskrifter og dogmatiske rammebetingelser, som uansett liberale fortolkninger, representerer det ene sanne frelsesteologiske perspektiv.

EN STAT SOM er forankret i et avgrenset religiøst eller ideologisk system vil ikke på en troverdig måte kunne representere religiøse eller politiske minoriteter og annerledestenkende. Det vil heller ikke en statskirke som har opp til 88% medlemmer. Et medlemstall som er så diffust, at man til enhver tid må sikre mindretallet likeverd på alle samfunnsmessige og åndelige områder.

Statskirkens undergang kan bety kirkens fornyelse og stille den overfor utfordringer, som må løses med et langt større engasjement enn det som i dag er tilfellet. Staten er i sitt vesen et monster når den sverger til bestemte religiøse eller ideologiske overbygninger. «Da er en agnostisk stat klart å foretrekke, med litt avstand til flertallets religion», som Andreas Føllesdal skriver (Dagbladet 11.10). En stat som hverken proklamerer ateismen eller kristendommen som fundament, men universelle verdier som sannhet, frihet, rettferdighet. I en stat av denne karakter som vi langt på vei ser konturene av, vil kirken fortsatt yte en verdifull innsats på det kulturelle område.

JEG TROR IKKE Einar Gelius som pastoral aktivist skal bekymre seg. Kirken kan, løsrevet fra staten, på linje med alle andre kulturinstitusjoner søke om støtte til sine virksomheter og oppnå betydelig tilslutning fra store deler av befolkningen. Organister som i de siste dagene beklager seg over at kirkekonserter vil lide under et skille fra staten, bør tenke over hvilke alternative muligheter som ligger i å bygge opp et kirkelig kulturprogram med statlige, kommunale og private støtteordninger. En evangelisk-luthersk kirke er heller ikke avhengig av bestemte prosenttall i befolkningen for å fungere, men at de aktive, mindre aktive eller passive som blir stående som medlemmer, uansett kirkeordning, i det minste bekjenner seg til en kristen kirke.