DEFINERER OSS SOM MENNESKER: - Behovet for å skape skiller oss fra alle andre skapninger på denne planeten, skriver Paul Auster i et ferskt essay.
Foto: SCANPIX

Nytteløs=bra
- Det er helt klart en merkelig måte å leve livet sitt på, å sitte alene i et rom med en penn i hånda, time etter time, dag etter dag, år etter år, mens man kjemper for å skrive ned ord på et ark for derigjennom å gi liv til det som ikke finnes - annet enn i hodet ditt. Hvorfor i all verden vil noen gjøre noe sånt? Det eneste svaret jeg kan komme opp med, er: fordi du må, fordi du ikke har noe valg.

Auster drøfter hvorvidt litteraturen kan sies å ha noen nytte, men kommer til at kunst er nytteløst, i hvert fall når man setter den opp mot arbeidet til en rørlegger, lege eller ingeniør.

- Men er nytteløshet en så dårlig ting? Betyr en mangel på praktisk betydning at bøker og malerier og strykekvartetter er unødig bruk av vår tid? Mange mennesker synes det. Men jeg vil påstå at det nettopp er kunstens nytteløshet som gir den verdi og at skapelsesprosessen er det som skiller oss fra alle andre skapninger på denne planeten, at det er dette som definerer oss som mennesker, skriver han.

Historien kollapset
Paul Austers siste roman på norsk er «Brooklynsk dårskap».

- Den hadde ligget i hodet mitt i årevis, fortalte Auster i et intervju med Dagbladet tidligere i år:

- Jeg begynte å skrive på den allerede tidlig på 90-tallet. Men da hadde den en annen struktur, skulle fortelles i tredjeperson og hadde andre personer. To av dem var en hjemløs poet, Willy G. Christmas og ei bikkje som het Bones. Mens jeg skrev, forelsket jeg meg i disse to figurene og endte med å skrive en poetisk liten roman bare om dem. Det ble «Timbuktu». Etter at jeg hadde tatt dem ut av historien, kollapset hele byggverket, sa Auster.

Først mange år etter klarte han å finne en person, Nathan Glass, som han kunne fortelle historien i «Brooklynsk dårskap» gjennom.

Et likeverdig møte
Hans aller siste bok er «Travels in the Scriptorium». Auster skriver i essayet i The Observer, at  han ikke tror behovet for historier er noe mindre selv om folk leser mindre enn før.

Tvert imot mener han mennesker trenger historier. Og han er optimistisk for bokas framtid.

- Tall teller ikke når det gjelder bøker, for det finnes bare én leser, hver eneste gang. Det forklarer kraften til romanen og hvorfor jeg tror den ikke vil dø ut. Hver roman er et likeverdig samarbeid mellom forfatteren og leseren og det er det eneste stedet der to fremmede kan møtes på helt intimte premisser. Jeg har brukt livet mitt på samtaler med folk jeg aldri har sett, folk jeg aldri kommer til å bli kjent med og jeg håper jeg vil fortsette med det til den dagen jeg slutter å puste, avslutter Auster.