- Hvordan går det med prosjektet?

- Jeg hadde et fantastisk fint samarbeid med to dyktige konsulenter der, som var virkelig fornøyd med mange av tekstene. Manus gikk fram og tilbake flere ganger, men jeg evnet ikke å utvikle de dårligste tekstene i den retningen de ønsket. Til slutt gikk jeg rett og slett tom for energi.

Krass kritiker
- Manuset «Nattlige prosjekter», som «Tenk om det ikke er deg» er hentet fra, ligger nedpakket i en skuff, og jeg har havnet i en tilnærmet lese- og skrivesperre, forteller han åpenhjertig.

Men tekstene ligger ikke så langt nedi skuffen, for i sommer var Aakenes «på veien» med tekstene sammen med et tremannsband som opptrådte både i Trondhjem og under Festspillene i Harstad.

- Selv mener jeg at jeg har hatt flere tekster på Diktkammeret i oktober som har vært bedre enn denne, og som jeg har jobbet mye mer med. «Tenk om det ikke er deg» kom bare rekende en sen kveld jeg satt og så på et program om seler og sardiner på National Geographic Channel. Artig at dere valgte denne, siden mange kritiserer meg for å ta med for mye av min interresse for natur, vitenskap og teknikk i kortprosatekstene mine.

- Du har markert deg på Diktkammeret med sterke meninger om andres tekster. Hvor går grensa mellom konstruktiv og krass kritikk?

- Ja, jeg har det, både med ros og ris. Jeg vil si at der er ingen slik grense. Krass kritikk kan være konstruktiv, den, og i blant føler jeg at man er nødt til å være krass for å trenge gjennom de tjukkeste skallene. Og i blant er teksten bare det jeg kaller rent tøv, og da er det greit å si fra om det også. Selv er jeg alltid takknemlig for å få høre slikt fra dem som skriver og kommenterer godt på Diktkammeret, jeg tror jeg har vraket et titall av mine tekster, etter slike klare, krasse tilbakemeldinger. Nei til koseklubb, ja til klarhet og styrke i tilbakemeldingene. Legger man ut tekster på nett, må man tåle det en får, så lenge det ikke er støy og personangrep. Selv mener jeg at jeg ikke er særlig krass, men jeg prøver alltid å være klarttalende, mener Aakenes.

Teksten imponerer
- Hva med nivået i Diktkammeret?

- Når en ser bort fra de på kammeret som bare er ute etter å markere seg, og ser bort fra disse som legger ut tulletekster på direkten, så er det veldig mange gode forfattere der. I blant er kvaliteten på enkelte tekster ekstremt høy, det er så flott gjennomførte litterære arbeider der at jeg føler meg sikker på at her har en etablert og rutinert lyriker kikket innom. Og det vet jeg jo at noen av dem ofte gjør. Slik sett bli kammeret bare bedre og bedre og viktigere og viktigere. I tillegg er det moro å følge enkelte der inne, som har utviklet skrivingen sin utrolig mye de siste årene. Personlig har jeg liten sans for nominering og juryering, jeg synes det største er å bli plukket ut av Helge Torvund. Så mange gode tekster som finnes på Diktkammeret, er det nesten bingo derfra og inn, mener jeg.

- Hva kan du si om «Oskas historie», som deler «plassen» som månedens dikt med ditt eget?

- Jeg kan ikke si annet enn at det er en tekst som imponerer meg, er tekst å strekke seg etter. Her er en språklig spenst og presisjon som er sjelden å se. I tillegg er det bilder her som gjør meg som skriver helt svett: «den same piskinga frå tilfellet», og: «oskas lengting etter bløming og perfeksjon». Og så er det jo en fantastisk idé i tillegg, det å fortelle oskas historie!

Da Aakenes ble månedens poet i november i fjor, fortalte han at kona er hans strengeste kritiker.

- Hun er fortsatt min viktigste kritiker. Ingenting gjør meg stoltere enn når jeg får lurt ut en tekst på Diktkammeret uten at hun vet det, og hun senere finner den og kommer og sier: Kjetil, denne teksten bare må du lese! Hun er den enkeltpersonen som i størst grad har bidratt til min egen skriving, forteller oktoberpoeten.

Les juryens kommentar:


Å bli den ein er
Denne teksten operer med eit konkret og merkeleg dobbelt bilete. Det å vera eit sjukt og kvalmt menneske som vaknar såpass ute av seg sjølv, at ein samstundes er ein sel som jaktar på mat og har ein unge som ventar.

At ein sel kan bli sjøsjuk er vel heller tvilsamt, men at eit menneske kan skriva ein tekst om slike forvandlingar og gå inn i doble bilete, er det ingen som helst tvil om. Me vert dregne attende til «Forvandlingen» av Kafka der ein viss Gregor Samsa (ikkje eit ukjent namn for diktkammerlesarar, det heller!) finn seg sjølv forvandla til ein bille. Men det menneske som vaknar i vår tekst er ikkje aleine i senga, og det er eit sentralt vendepunkt i teksten, for med dette andre, med eit menneske som seier «du», oppstår det behov for to ting, reservert avstand og nærleik. Kjøleg vurdering av situasjonen, om det er mogleg i den tilstanden ein er, og samstundes eit ambivalent sug etter nærleik og redsle for å gje etter for denne impulsen, i og med at ein ikkje kan vera sikker på kven ein eigentleg er, ein sel, eit menneske eller eit heilt anna menneske, og aldri kan kjenna konsekvensane av å gje seg over til noko. Så er ein inne i det respektable prosjektet det er å bli den ein er.

For juryen,
Helge Torvund