«Rekonstruksjonen» er blitt til en fornøyelig og litt sår fortelling om barndom. Fornøyelig fordi Hovland skriver godt om folkene i bygda der handlingen foregår. Sår fordi han anskueliggjør personenes strev, ensomhet og visshet om at alt en dag tar slutt.

I forandringens tegn
Barndom og fraværende voksne er kjente temaer i Hovlands forfatterskap. I årets roman følger vi tolvåringen Rolf gjennom 1964; fra snørik vinter til vår, sommer og høst, før romanen avsluttes på nyttårsaften. Det er et år i forandringens tegn for Rolf, som forteller historien. Søsteren skal flytte på hybel, moren er skjørere enn før, faren får stadig besøk av to merkelige menn. Og Rolf opplever den første kjærligheten, til Judith, datteren til bygdas sektleder.

Vissheten om at noe nytt er i emning, uroer Rolf. I ett av kjærlighetsmøtene med Judith skildres følelsen slik: «Som om noko skulle skje (...) Som om det skulle kome ein dag då alt dette var over og vi aldri meir skulle sitje slik, i sola, og med lyden frå mopeden til Nils-Erik i øyrene.»

Rolfs skrekk blir enda større da Judith tar opp en pakke Pall Mall: «- Skal vi røyke? sa ho. - Her er det ingen som ser oss. Ho kunne like gjerne ha sagt: Skal vi pule? Verknaden var omtrent den samme.»

Følsom persontegner
Hovlands stil betegnes ofte som underfundig. Varm, morsom, følsom, er andre passende ord. Sjøl om både miljø og tidskoloritt er på plass i årets bok, med skildring av fjernsynets magi og gleden ved å sykle på oljegrusbelagte veier, betar persontegningen mest.

Man morer seg over originale skikkelser som Rolfs hyperintelligente lillebror, og Rolfs kamerat «prestesonen». Sistnevnte eksperimenterer friskt på barnerommet og er mer opptatt av døden enn hva godt er. Også romanens bipersoner gir liv og betydning til fortellingen. Bydeoriginalen Olaisen som skjenker hundene sine, og Nils-Erik på Tempoen, er viktige bestanddeler i bygdas scenografi og lydbilde. De representerer det uforanderlige og trygge midt i all omskifteligheten Rolf opplever.

Episodisk
Den episodiske oppbygningen medvirker til at «1964» er lettlest og underholdende. Men romanen er ikke for lett. Den velsmurte og tilgjengelige formen frarøver ikke fortellingen tyngde. Bak skøyen og viddet er alvoret tydelig. Hovland tegner et usentimentalt og skarpt bilde ikke bare av brytningstid, men av mentalt og fysisk fraværende foreldre og av bråmodne barn gode på overlevelsesteknikker. Og det er jo en genistrek i seg sjøl å gjøre det til lystig lesning.

Tidvis smøres det muligens litt godt på. Det skorter ikke på dramatiske omstendigheter, og dialogene kan være enerverende med en del (riktignok ganske naturtro) frasebruk. Men først og fremst er dette en god bok å lese. Hovlands sedvanlig popkulturelle referanser er kanskje nedtonet, men tilstedeværende nok til at man etter endt lesning har lært at «1964» var året Wenche Myhre sang «La meg være ung» og Jim Reeves omkom i en flyulykke.