CD: «Kathleen og jeg ønsket at dette albumet skulle føles som å tømme innholdet i lommene våre på bordet etter en kveld med gambling, tjuveri og kuvelting,» sier Tom Waits (56) om trippelalbumet «Orphans». Hva de har plass til i lommene sine!

Det skal ha tatt over tre år å fullføre de tre cd-ene med til sammen 56 låter, hvorav 30 nyinnspilte eller uutgitte, samt et hefte på 94 sider (i blysats!). I ryggen har Waits faste samarbeidspartnere som Marc Ribot (gitar) Larry Taylor (bass), Stephen Hodges og Brain (perk.) samt sønnene Casey (trommer) og Sullivan (gitar) - og folk som Dave Alvin (gitar) og Charlie Musselwhite og John Hammond (munnspill).

Noen av låtene på «Brawlers» forekom på Hammonds strålende Waits-prosjekt «Wicked Grin», med «2:19» som høydepunktet.. Denne første disken er spekket med råskåret, skitten blues, boogie, garasjerock med fuzzgitarer, gospel og en gryntende Waits, ofte med en vokal beatbox som messer taktfast som et tog. Låtene er skrevet av Waits og kona Kathleen Brennan, med bidrag fra Leadbelly, Ramones og Chuck E. Weiss og Waits (fenomenale «Rains On Me» ).

Men hele albumets nøkkelspor er «Road To Peace» , om en 18-årig palestinsk sjølmordsbomber forkledd som jøde, fortalt som en personlig ladet nyhetskommentar. Waits siterer Henry Kissinger ( «We have no friends, America only have interests.» ) og refser Bush for hans motvilje mot å innse sine egne feil i Midtøsten og blottstiller hans frykt for å tape ansikt.

Filmlåter
«Bawlers» har triste countryballader, voggesanger, kabaretsanger, folk, jazz, filmmusikk og tribute-låter - og en mer sårbar og melodiøs Waits. Her er fengende og søte «Long Way Home» fra filmen «Big Bad Love» (2002) (Norah Jones spilte inn låta i 2004) og «Little Drop Of Poison» fra «The End Of Violence» og «Shrek 2». En svoveldryppende «Fall Of Troy» stammer fra «Dead Man Walking», og her er blendende versjoner av Leadbellys klassiker «Goodnight Irene» og 50-tallssviska «Young AtHeart».

Det er interessant at et album med låter spilt inn over 20 år, hentet fra så mange forskjellige kilder, er blitt så jevnt reint kvalitativt.

Fortelleren Waits
Med et slikt utgangspunkt skulle man jo tro at det ville bli rom for mange særheter. De er, klokt nok, samlet på disken med det talende navnet «Bastards» - som i dette selskapet må regnes som en rein bonus.

Her avdekker Waits andre sider ved seg sjøl, fra eksperimentell musikk, flere tribute-låter og folkemusikk til rariteter og spoken word : underlige og skremmende historier, bilprat (!) og små dykk inn i Waits mørkeste sinn.

Han tolker Kurt Weill og Bertolt Brecht ( «What Keeps Mankind Alive» ), resiterer Charles Bukowskis «Nirvana» , synger Jack Kerouacs tekst «Home I'll Never Be» fra et minnesamvær for beatpoeten Allen Ginsberg og har satt musikk til en liten bit av Kerouacs «On The Road» .

Etter 190 minutter gir han slipp på oss med det fornøyelige, skjulte sporet «Missing My Son» , med en overraskende punchline som ikke skal avsløres her.

Waits er fortsatt noe for seg sjøl - og takk for det!