En overdrevet oppmerksomhet mot mulighetene for russisk utpresning innen gass vil kunne virke negativt på den gjensidige tilliten som Russland og Europa er avhengige av.


KAN EUROPA stole på Russland som energileverandør? Debatten som nå raser i Europa har avdekket skillelinjer innad i EU mellom det gamle og det nye Europa. I mange henseender er dette egentlig en diskusjon om Russland - ikke bare om Russland som energileverandør, men også om landets fremtidige rolle og plass i Europa. I stedet for å fokusere på den gjensidige avhengigheten som faktisk preger forholdet, har debatten så langt i stor grad omhandlet frykten for fremtidige Ukraina-kriser, knapt bidratt til europeisk energisikkerhet og slett ikke til en positiv utvikling i forholdet mellom EU og Russland.


EU-KOMMISJONENS leder, Jose Manuel Barroso, har tidligere uttalt at «vi kan ikke la energi splitte Europa slik som kommunismen en gang gjorde». Debatten har så langt ikke blitt påvirket av anmodningen og bærer til tider preg av kaldkrigsretorikk. Påstander om at Russland har mye større innflytelse over Europa med gassrørledninger enn det Sovjetunionen hadde med SS-20 raketter, bidrar ikke til å svekke inntrykket. Den turbulente opptakten til møtet mellom EU og Russland i Helsinki i går, 24. november, som delvis var en konsekvens av polsk frykt for en agressiv russisk energipolitikk, utsatte midlertidig arbeidet med partnerskapsavtalen og understreket skillelinjene innad i EU. Lignende skillelinjer ble også tydeliggjort under EU-møtet i Lahti i slutten av oktober og har i tillegg fremkommet i NATO-sammenheng, hvor Russlands rolle og innflytelse i organisasjonen utgjør et av stridsspørsmålene.

Uenigheten om EU-landenes energipolitiske tilknytning til Russland stikker dypt og har sin årsak i ulike analyser av hva slags intensjoner Russland har med sitt europeiske engasjement. Her står de tidligere Warszawapakt-landenes skepsis til Russland i skarp kontrast til det gamle Europas holdning, hvor den langsiktige målsetningen er økonomisk integrasjon og en forankring av Russland i et samarbeid med vestlige institusjoner.


EU-LANDENES avhengighet av russisk energi er stor, og dette er selvsagt med på å forklare bekymringen og ønsket om å diversifisere importen. Men hvor stor er egentlig sannsynligheten for russiske energikrumspring overfor Europa? Den europeiske avhengigheten gjelder først og fremst gass. I motsetning til det globale oljemarkedet, er gasshandel lite fleksibelt. Gass handles fremdeles i overveiende grad regionalt og transporteres i rørledninger. De eksisterende rørledningene mellom Russland og Europa, som går gjennom Ukraina og Hviterussland, utgjør så langt Russlands viktigste infrastruktur for eksport og dermed livsviktige inntekter. Begrensede alternative eksportmuligheter gjør Russland like bundet av rørledningsstrukturen som Europa. I et middels tidsperspektiv vil derfor det energipolitiske forholdet mellom Russland og Europa preges av gjensidig avhengighet.


EU HAR I TILLEGG et potensial til å opptre som tyngre aktør enn noe enkeltstående land, forutsatt at Unionen klarer å fremstå mer enhetlig enn det den har gjort den senere tid. Det gamle Europa har andre historiske erfaringer og relasjoner med Russland enn tidligere allierte og sovjetstater, og dette kan på sikt oppveie de reservasjonene man her har mot et tettere samarbeid med Russland. Så langt er det disse statene som har blitt rammet av Russlands «energivåpen». Russland ser fremdeles på mange av de tidligere sovjetrepublikkene som en naturlig del av sitt innflytelsesområde og fører her en mer selvhevdende utenrikspolitikk enn overfor andre stater og regioner.

EU-landene betaler dessuten mer for russisk gass enn det som har vært vanlig i tidligere sovjetrepublikker. Der har sterkt subsidierte priser, periodisk dårlig betalingsevne og dermed opparbeiding av gjeld skapt sårbarhet og åpnet muligheter for politisk press. Russland har derfor ikke den samme mulighet eller motivasjon for å drive et energipolitisk maktspill overfor EU.


NOE SOM DERIMOT gir god grunn til bekymring er Russlands synkende evne til å opprettholde trykket i gassrørledningene. Gazproms tre største gassfelt har synkende produksjon, og annen gassproduksjon har flatet ut. Stigende etterspørsel både internt og i Europa kan føre til at Russland allerede neste år vil måtte gjøre vanskelige prioriteringer mellom eksportmarked og hjemmemarked. Slik sett kan Europa med god grunn være bekymret for fremtidige leveringer. Denne situasjonen vil imidlertid ikke være et resultat av et Russland som vil presse Europa politisk, men av et Russland som ikke har vært i stand til å planlegge langsiktig for å håndtere en stadig økende etterspørsel. Slike argumenter taler selvsagt også for europeisk diversifisering, men en overdrevet oppmerksomhet mot mulighetene for russisk utpresning vil kunne virke negativt på den gjensidige tilliten som Russland og Europa er avhengige av.

Den negative europeiske debatten legges merke til i Moskva. Dette bekreftes av president Putins kommentar i Financial Times 21. november, med tittelen «Europa har ingenting å frykte av Russland». Her hevder han at stereotype beskrivelser av EUs forhold til Russland og den innflytelse disse har på politisk tenkning og praksis, kan føre til at «det skapes nye skillelinjer i Europa», og at fremtidig samhandling ikke må reduseres til å bli en «utveksling av anklager».


EN KONSEKVENS av debatten er at det skapes en grunnleggende usikkerhet på russisk side om hvorvidt Europa på sikt tilfredsstiller deres ønske om stabile og sikre eksportmarkeder. Et Europa som begrenser importen fra Russland og søker nye importmuligheter på grunn av manglende tillit kan dermed bidra til å skape en selvoppfyllende profeti hvor Russland i større grad orienterer seg mot andre markeder, for eksempel i Asia. Det er lite sannsynlig at en slik utvikling vil ha noen positiv effekt på samarbeidet mellom EU og Russland. Det vil også bryte med det som har vært hovedmålsetningen i transatlantisk russlandspolitikk siden tidlig på 90-tallet, nemlig å integrere Russland økonomisk. Det er dessuten tvilsomt om det bidrar til å styrke europeisk energisikkerhet.

Potensielt sett befinner EU-landene og Russland seg i en vinn-vinn situasjon, men for å få til dette må den fremtidige debatten bli mer konstruktiv og tillitsorientert. Europa kan bli mer påvirkelig i forhold til russiske interesser som følge av energiavhengigheten, men ikke nødvendigvis på grunn av svakhet og sårbarhet. En slik påvirkelighet kan oppstå dersom EU-landene fortsetter å undervurdere seg selv. En slik undervurdering skapes av for liten oppmerksomhet rundt den gjensidige avhengigheten og en vektlegging av Russlands bruk av energi som utenrikspolitisk våpen. Gasseksporten vestover har gitt Russland livsviktige inntekter og Europa like livsviktig energi. Slik sett er begge like avhengige av den russiske gassen. Dette forholdet har et potensial som på sikt burde kunne realiseres til fordel for både Russland og Europa.
 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Pondus av Frode Øverli

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Øverli. distr. strandoverli@yahoo.com