DAGBLADET HAR de siste ukene satt fokus på utbyggingen av Bjørvika. Mange stusser over kompakte høyhusplaner. «Operavedtakets mor» Britt Hildeng ønsker omkamp: «Det vil være lurt å diskutere de grunnleggende premissene for utbyggingene på nytt», sier hun til avisen 23.11. Planene slaktes av de gamle bypatriotene Willoch og Berntsen. «Vi så ikke konsekvensene av så store volumer», siteres Rina Brunsell Harsvig.

Det er åpenbart at det bildet av høyhusbyen som nå trer frem, der den nye operaen ser ut til å bli bygget inne av en «bymur» med rygg mot østlige bydeler, ikke samsvarer med de forestillingene politiske beslutningstakere i sin tid hadde da vedtak ble fattet og avtaler inngått. Ved å gå tilbake til den store Bjørvika- og opera-debatten for 8 år siden kan man ane årsakene til frustrasjonene.

DA STORTINGET debatterte operalokaliseringen i 1998, argumenterte Bjørvika-tilhengerne for at den var et middel for en ønsket byutvikling i området. «Det er opplagt at et operabygg vil være akkurat den motoren som skal til for å få fart på forskjønnelsen av dette området», sa Marit Nybakk. Stortingets flertall ønsket et bystrøk for folk flest, med vanlige boliger, hyggelige gater med liten trafikk, og tilgang for alle til sjøen, målbåret av Aps ledende sakspolitikere. Det ble gitt forsikringer, til og med personlige garantier, om at utbyggerne ville stå i kø og at byutvikling og trafikkløsninger ville være på plass samtidig som operaen, ferdigstilt i 2005, og at det ikke ville koste noe mer for samfunnet enn om operaprosjektet ble plassert på Vestbanen.

Poenget her er ikke operabygningen; den ser ut til å bli praktfull, ferdig i riktig tid og til avtalt pris. Poenget er at premisset for operavedtaket var en uttrykt forestilling om innhold og kvalitet i det Bjørvika-prosjektet som skulle følge. Det var modig politisk arbeid å forespeile en slik rask, rimelig og miljøvennlig utbygging, for på den måten å oppnå flertall for operavedtaket i Bjørvika. Det var tross alt det mest kostbare og miljømessig kompliserte utbyggingsområde man har hatt i Norge. Det var en politisk visjon som ble vedtatt. Stortinget fikk ikke presentert kalkyler eller behovsanalyser for en slik utbygging, og det forelå ingen utbyggere, ingen inngåtte avtaler, ingen vedtatt byplan eller tidsplan. Dette skulle bli flott, fordi Stortingsflertallet ville at det skulle bli flott.

Jeg tror avstanden mellom de politiske forestillingene i 1998 og det som nå vokser frem i 2006 kan være illustrerende for en markedsstyrt byutvikling der iverksetting innenfor lite konkrete rammer er løftet ut fra offentlighetens reelle påvirkning.

DET HAR VÆRT vanlig i de store politiske lokaliseringsdebattene at vedtak knyttes til presise forestillinger om gjennomføring. En bro eller tunnel på Vestlandet vedtas ikke før den står inne på statsbudsjettet. Operabygget ble vedtatt etter at Finansdepartement hadde klarert budsjettet. Men de premissene som i debatten om operaen ble lagt for bybygging i Bjørvika var fundert i svak økonomisk realitetsforståelse. Det ble gjort en antagelse om at de ekstraordinært høye investeringene i veinett og tomt burde fordeles på fremtidige utbyggere, altså ikke belastes offentlige budsjetter. Det forelå ikke regnestykker som viste hva slags bebyggelse som måtte til for å bære slike grunninvesteringer. Men det ble etter hvert avklart at det måtte bygges 840.000 kvm for å dekke inn investeringene, ifølge normale markedskalkyler. Det bør derfor ikke overraske at svaret ble en tyngde av 24-etasjes kontorbygninger for leietakere og kjøpere som evner å betale markedets høyeste priser. Men det var altså ikke et aktuelt bilde i debatten den gang.

DE POLITISKE organer som hadde fattet vedtak om lokalisering ga samtidig fra seg muligheten til å iverksette vedtaket slik det var forutsatt, fordi de ikke var villige til å bære de nødvendige langsiktige investeringene. Formelt opprettholdt stat og kommune den formelle planmyndigheten, men ga samtidig fra seg makten til å styre hva og hvor mye som måtte bygges. Havnestyreformann Bernt Stilluf Karlsen sier dette i klartekst (Aftenposten 27.11.06): «Det var imidlertid ingen som var villig til å ta den risiko som var knyttet til å etablere en by i Bjørvika. Staten ville ikke betale for mer enn Operaen. Bilistene syntes det var mer enn nok å betale for senketunnelen. Oslo kommune hadde dårlige erfaringer med å gå inn på eiersiden i byutvikling». Det har ikke vært vanlig i internasjonale prosjekter som bygger på offentlig/privat forhandlingsplanlegging at myndighetene så raskt og ubetinget gir fra seg mandatet til å styre premissene for utbyggingens innhold og kvalitet. Det antas vanligvis at en sikring av offentlighetens interesser forutsetter betydelige offentlige investeringer.

GJENNOM ARBEIDET som fulgte operavedtaket opprettet de store statlige og kommunale eierne i området aksjeselskaper som skulle virke som markedsaktører, i samarbeid med private utbyggere. Disse selskapene har som formål å bygge og selge, til god pris. Selskapene er markedsstyrt. Det har med andre ord foregått en storstilt privatisering av offentlige verdier, gjennom en overførsel av eiendom til utbyggere i markedet. Det er eiendomsselskapene som får fortjenesten av de utbyggingsprosjektene som det offentlige har beredt grunnen for, på offentlig grunn.

Poenget er ikke her om dette var et politisk og økonomisk gunstig grep. Men det bør ikke nå, i etterkant, når tegningene blir lesbare for de fleste, overraske politikerne at de selskapene som ble sittende med utbyggingsrettighetene har resonnert markedsmessig, og med basis i inngåtte avtaler krever å få bygge store, høye, fleksible, lønnsomme og nokså ensformige kontorvolumer på de beste tomtene, også rett bak operaen.

ET SÅ STORT utviklingsprosjekt som Bjørvika, et såkalt megaprosjekt, vil alltid være beheftet med stor usikkerhet og risiko. Det har de siste årene vært gjennomført forskning om forholdet mellom beslutningspremissene for store prosjekter og det endelige resultatet. Det er dokumentert at 9 av 10 megaprosjekter har vært betydelig feilprofilert i beslutningsfasen; det er disse prosjektenes kjennetegn internasjonalt at kostnadene undervurderes, fortjenesten overvurderes, lokale utviklingsfordeler overvurderes og negative omgivelseskonsekvenser undervurderes (se bl.a Flyvbjerg. Bruzelius, Rothengatter, «Megaprosjects and Risk:An Anatomy of Ambition», 2003). Det er også vist at en slik feilvurdering av prosjektets konsekvenser, bevisst eller ubevisst, har vært nødvendig for å sikre nødvendige igangsettingsvedtak.

Med dagens datateknologi er det mulig å finberegne kostnader og redusere risiko for kompliserte enkeltprosjekter, for eksempel Guggenheim-museet i Bilbao (bygget i samsvar med budsjett) og operabygget i Bjørvika. Men komplekse utviklingsprosjekter som i Bjørvika kan ikke forhåndsberegnes på samme måte. Derfor ligger det trolig en stor fristelse til å ta relativt lett på prosjektets forutsetninger i en tidlig, iverksettende fase, for så å la det stå til og håpe på det beste. Når det så viser seg at den tilbaketrukne offentlige rollen resulterer i en markedsstyrt byutvikling som likner nokså lite på de visjonære forutsetningene om en trivelig byutvidelse, kan også stortingspolitikerne spørres om de egentlig forsto hva det var de satte i gang for 8 år siden, og om beslutningsgrunnlaget var ansvarlig.

SE OGSÅ:

Klikkbart kart over Bjørvika og Operaen

Bildeserie over utbyggingsplanene i Bjørvika