Men Amerika skulle vise seg langt mer ugjestmildt enn de var forespeilet.

Historiske skikkelser
Den strikkende Person, eller Kleng Pedersen Hesthammer som han het i gamlelandet, er sentral også i Toril Brekkes første bok i trilogien «Drømmen om Amerika». Her er også andre historiske skikkelser. Men selve det bærende plottet er basert på fiktive figurerer. Sentral er kjempen Håvard, som ble frelst under en fangetransport i napoleonskrigen. Hans unge kone Elise, hvis barndom var så karrig at hun er blitt kald og grådig. Og endelig det milde paret Marta og Lars som bare vil godt.

Sult og sott
Den proffe historiske romanforfatteren Brekke har gjort grundig research: Her er interessante historiske fakta, et overbevisende landskap og miljø i et Amerika som ikke var som ventet. Brekke har fått fram det overveldende møte med det lovede landet. Et ekspanderende New York. Ferden med elvebåt trukket av hester. Her er sult, sottedød, slit, men og lykkestunder og triumfer. Slik vi antar det må ha vært for disse første utvandrerne. Og som vi for så vidt har sett det framstilt før.

Brekke bruker et gammelmodig språk, som til dels kler tid og tematikk («Føy for tanke. Føy for gjerning og for syn.»). Men hvorfor må førmoderne mennesker framstilles så naive at de virker som barn?

Ja, dummere enn barn; ureflekterte, lettroende og engstelige. Her blir det og et kompositorisk problem. Perspektivet er springende, fortalt i brokker, slik barn ser verden. Leseren må hele tida finne sammenhengen, og det gjør boka mer krøkkete enn stilistisk elegant.

Autentisk
Persontegningene fungerer stort sett, og virker autentiske. Jeg har bare litt problemer med å forstå hvorfor Brekke bruker så mye tid på Elises lillebror Ansgar. Rettere sagt; hvorfor hun har utstyrt ham med Tourettes syndrom, som gjør at han hele tida vil brøle stygge ord: Underlige greier som virker litt malplassert i sammenhengen. Samt at kvekerne muligens framstilles i overkant fredelige, spesielt med tanke på at gruppen ble splittet i Amerika.

Men for all del. Boka er underholdende nok. Her er bortkomne barn, mord, svik, forviklinger og nok av løse tråder til oppfølgerne. Etter hvert dukker også den franskættede hugenotten Francis de Lilac opp. Han er rikmann og slaveeier fra Savannah, Georgia, med underlige lyster og et sørstatsyn på slavene.

I forordet skriver Brekke selv at målet med verket er å finne ut hva nordmenn kan ha bidratt med til dagens USA. Kanskje også å finne paralleller til vår tids innvandring. Det gjenstår å se om hun når det målet. Foreløpig skiller ikke boka seg nevneverdig fra for eksempel Mobergs trilogi om temaet.